Har enda den følesen av og være nyforelska selv om vi har vært sammens i noen år........
Er så deilig når man møter et menneske som man føler seg vel rundt, som du kan være deg selv uten og legge beslag på deler av deg eller holde igjen.....
Vi har både delt gleder og sorger, husker spesielt når faren hennes døde, jeg fikk sørge med henne, dele hennes smerte, fikk selv en frykt etter det, en frykt for og miste min egen far som er av den gamle skolen som kun går til legen vist et lem er helt avkappa og ikke før.......
Men vi skapte et mirakel og det miraklet kom til værden den 26 august 2014 og heter Frøya, far hadde fått ei nydelig datter av den nydelige mora.....
Den dagen du ble født så var det en halvskya dag som var varm og lummer, mamma og pappa hadde serdeles god tid når vi kjørte mot sykehuset, vi hadde til og med tid og stikke innom kiosken før vi begynte turen mot tønsberg, da vi kom på motorveien så begynte madammen og lage noen urkvinnelyder så da fikk far blyfot på gasspedalen.....
Fødselen var ganske kjapp og brutal, fikk se preikestolen i bruk for første gang, og må si til dere kvinner: all honnør til dere som føder oss fra, dere gjør en helt fantastisk jobb og man ser virkelig urkvinnen når dere føder.
Vel pappa hjertet smelta helt av dette lille nurket, jeg kjente en helt spesiell tilknytning til henne og som vi kanskje skjønte hverandre.....
Loke var kjempestolt av og bli storebror, husker bare stoltheta når han presenterte henne i barnehagen....
Husker han sleit med lungebetennelse i tida etter med en forferdelig hoste.
Høsten gikk, men jeg kjente at noe ikke stemte med meg. Jeg ble ofte dritsliten av ting og tang, jeg sliter med ei utslitt skulder og en rygg som ikke lengere er rak, men nå meldte flere plager seg, det jeg ikke viste var at dette var forvarsler......
Jeg har en jobb som kan til tider være veldig stressende og desverre har jeg arva genet når det gjelder jobb fra fatter, da stresser vi enda mere.
Jula nærma seg med stormskritt og varemengdene vi skulle kjøre ut øka, det ble 1 desember 2014, jeg hadde tidligvakt, opp kl 04.30 og være på jobb 05.30. Men den morgenen var det noe som ikke var helt som det skulle, det verka i alle ledd i kroppen og spesielt i handledda.
Jeg fikk fylt opp bilen med de 2 butikkene jeg skulle ha på tur nr 1 den dagen, heiv meg i bilen og satte snuta opp lågendalen mens jeg tenkte på det lille nurket hjemme og mor og Lokemann som hosta som en kols pasient.
Husker dagen var skikkelig crispy og kald når jeg kom opp til kvelde og jo kaldere det var jo mere verka kroppen. Jeg var ferdig og levere varer der så tok jeg meg en kjapp røyk på utsiden av lastebilen ettersom vi har forbud mot røyking i bilene. Noe jeg syntes er greit ettersom jeg kutta kraftig på røykinga.
Det var da jeg kjente det for første gangen, det stakk litt i lungene, sånn du blir når du er på tur til og få lungebetennelse.....
Jeg tenkte for meg selv at jeg var smitta av Loke som hadde gått med kraftig hoste ei stund, jeg satte snuta oppover mot Svarstad og siste stoppen på tur 1, jeg kjente at det greiene med lungene ikke ville gi seg eller det eskalerte litt, tenkte at man måtte ordne en time hos legen å få seg noe antibiotikum.
Kom meg til Svarstad, mens jeg leverte varer der så eskalerte dette i brystet noe alvorlig, jeg begynte og bli svimmel og hvert steg kjentes som en elefant satt på brystkassa og poka meg med en kniv, jeg ble endelig ferdig med leveringa, fikk til og med spørsmål fra ei i butikken om hu skulle kontakte lege/ambulanse for jeg så ikke bra ut, men avfeide det med at neida, sikkert bare akutt lungebetennelse....
Men nå begynte jeg og kanskje innse at kanskje det var mere alvorlig enn så. Turen fra Svarstad til Larvik blir jeg aldri og glemme, begynte og kaste opp før jeg skulle inn på lågendalsveien, jeg begynte og tenke at nå er det vel på tide og ringe legen, fikk beskjed og komme meg til Andebu og legekontoret strax og ringe amk vist det ble værre, den biten må jeg ha glemt eller bare redd for at det ikke var så alvorlig.
Anyway, jeg begynte og bli veldig svimmel, måtte konsentrere meg for og holde lastebilen rett på veien, begynte vel og få litt panikk, ringte jobben og sa i fra, var vel ikke helt klar når jeg sa hva som feilte meg, men de hadde fått intrykk at det var omgangssyke.
Jeg husker den dype konsentrasjonen jeg hadde for og holde meg på veien i mellom stikkinga i brystkassa og svimmelheta.....
Husker en spesiell ting fra ferden nedover, jeg kom inn i 60 sona ved inngangen til larvik, det stakk til noe forferdelig, jeg husker en bil som tuta, i det bilen passerte så jeg at jeg var godt over midtlinja akkurat i det bilen passerte så jeg inn i et par barneøyner fra baksetet i samme øyeblikket nøkka jeg i rattet og over til rett sida av veien.....Denne hendelsen har brent seg fast i minnet mitt og har vært hovedingrediensen av en del av mareritta jeg hadde etter dette......
Vel jeg kom meg ned på jobben med nød og neppe og fikk levert bil og utstyr men det jeg husker også godt for galskapen stoppa jo ikke der, tanken streifa meg ikke at hva med og ringe ambulanse???
Husker den korte gåturen fra lastebil til min bil på 20 meter var tortur, det var som noen hadde kjørt en kniv i brystet mitt og vred rundt for hvert skritt jeg tok, som sagt galskapen stoppa ikke der, jeg hoppa i bilen min og kjørte til andebu som er ca 4 mil til legekontoret, når jeg kom inn der var jeg letta og pleierne var bekymra for de hadde ikke skjønt hvor jeg ble av, ble lagt på ei båre, legen kom inn og tok ekg av meg, gikk raskt ut av rommet for og lese av ekg. Det neste husker jeg og godt, da fikk jeg meg ei lita overhøvling......
Tok vel 5 minutter for ambulanse personellet kom, ble lagt på ny båre og ut i ambulansen, fikk kanyle og en del nitro og det hjalp, turen fra andebu til sykehuset i tønsberg tok vel ikke mere enn 8 minutter, med blålys og sirener, kommenterte vel om han hadde stjelt både bil og bensin......
Har fått beskjed fra den ene kirurgen som jeg fikk beskjed at hadde jeg kommet 1 til 1.5 minutter senere inn så hadde ikke utgangen vært så lykkelig....uten at han ville utdype det nærmere, for det kunne jeg tenke på litt selv.....
Men i etterkant har jeg sliti my med denne delen av historia, både den episoden med når jeg kikka inn i de barneøyna og hvor dum går det ann og bli??
Jeg er yrkessjåfør og jeg har et regelverk og en plikt og sette både min og andres sikkerhet først og ikke minst hva jeg selv mener og står for, denna gangen tråkka jeg ikke bare over streken jeg tok faen meg sats og hoppa over den streken med god margin!!!
Hva i all verden tenkte jeg på, historia kunne ha slutta med at jeg ringte ambulanse i svarstad, men nei da, jeg i min tullskap skapte et bilde og en uvirkelighet med at det var ikke så allvorlig, jeg satte både meg selv og andre i livsfare, dette sliter jeg med den dag i dag og blir nok ikke og slippe med det første. Jeg sier til meg selv at jammen du var redd og usikker, joa det var jeg. Men som sagt, historia kunne vært avslutta mye tidligere, for hva hadde det hjulpet om jeg tok med meg en barnefamile i grava på vei nedover lågendalsveien for arbeidsetikken min sa til meg at jeg må jo få ned lastebilen for den trenger jo dem, drit i livet ditt og andres.......
Så min bønn til dere er ta vare på livets små mirakler, ikke ta ting for gitt, lytt på kroppen for forteller den deg noe så mener den det.
Ikke annta vist det samme skulle skje, det er bedre og ringe en gang for mye enn en gang for lite. Ikke noe er mere kostbart enn ditt liv og andres liv......
Legger ved noen bilder av miraklet mitt, madammen og dagene med min nærkontakt med døden....
Fortsettelse følger......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar