Livet forandrer seg.........Del 5.......En stor takk......Kommet hjem......Gjennoppbyggingen av meg selv......hobby.....

Jeg må si at de dagene jeg var igjennom vil jeg rette en stor takk til kanskje en yrkesgruppe som blir glemt, de jobber for og holde oss i livet og når livet ebber ut, trøste oss, bare være der når man trenger det selv om de egentlig ikke har tid til det. Traff til og med et par som ikke var så hyggelig i grunn, men på en måte skjønner jeg det når jeg ser hvor mye press de jobber under, alt de må finne seg i, jeg snakker om sykepleiere, pleiere, portører og omsorgsarbeidere.
Jeg kan ikke takke dere nok når jeg ser den enkeltes dedikasjon for jobben og hjelpe andre, selv om det er en jobb som mange sier. Men dere gjør så mye annet og, som nevnt tidligere der trøster, dere tar i mot frustrasjoner, kjeft, sure og krevende pårørende, men allikevel klarer dere de situasjonene bedre enn hva jeg hadde gjort, jeg hadde vel trøkka et bekken langt opp der sola ikke skinner.
Jeg så at dere opplever mye på godt og vondt, dere er der når livet begynner og dere er der når livet slutter, så en STOR takk fra meg, dere gjør en fantastisk jobb og betyr mye for de fleste av pasientene. TAKK.

Vel etter jeg var kommet hjem så prøvde jeg og få dagene og stabilisere seg, men var vanskelig, hadde fått kjøreforbud de neste to ukene, jeg fikk ikke lov og løfte tyngre enn 1.5kg i 1 mnd, var litt vanskelig og la være når småtrollene kom og ville ha kos og trøst fra pappa, er faktisk litt tøft og måtte si det, for de forstår ikke det så godt.
Jula nærma seg med stormskritt, julegaver skulle handles inn, noe som ble litt keitete, men fikk det til for der er madammen fantastisk, omsorg er noe henne kan.
Vel når det gjaldt søvn så gikk det til hælvette for og si det på godt nordnorsk, på det verste så sov jeg vel 1,5 timer på 3 døgn, selv om man hadde fått både beroligende og sovemedisiner, en del av det kom fra mareritt som hver gang jeg lukka øya mere en 1min kom, det var mange scenarioer som kom, men alle hadde den samme utgangen, enten døde jeg, eller så tok jeg med meg mange liv i grava, gråtende barn, madammen,far,mor,familie og venner......

Men det var også en uro i kroppen som jeg hverken forklare eller sette fingeren på, jeg fant en del ro i familien,venner og selvfølgelig min store hobby, det jeg lever og brenner for utenom familie,venner og jobb. Jeg har vært aktivt i et ganske lite og ungt miljø helt siden jeg starta med det før jeg kunne kjøre bil, nemmelig bilstereo. Mange sier at jeg må se til og bli voksen, jeg kan jo ikke drive med bilstereo i en alder av nesten 40 år, men vet dere hva, det er min store hobby, og en hobby blir man ikke for gammel til!!
Jeg hadde en bil jeg skulle gjøre klar for en ny sesong, men litt vanskelig når man ikke får lov til og løfte mye, man må ta det med ro, jeg holdt på og gå på veggen, eller jeg gjorde det psykisk, jeg fikk meg en kjempe smell, så var uunngåelig og ta kontakt med det offentlige psykiske helsevesenet.
Jeg fikk beskjed hos legene at jeg ville minimum være sykemeldt i 6 mnd framover, jeg ble litt knust og litt letta for jeg hadde blitt skremt en del ettersom dette skjedde på jobben og hadde fått forklart at en stor grunn til at folk får hjerteinfarkt er stress, og det er en jobb med en del stress.
Jeg husker første dagen hos psykiater, jeg har vel sjeldent vært mere sliten etter 45 minutter med snakk, det var mange redsler og frykt som kom ut og vi hadde bare så vidt skrapa på overflata.
Det er mye som skal fram under sånne sesjoner, mye gammelt som må opp først, det kan jo ikke legges under en stol at jeg er kjent med psykiatrien fra før ettersom jeg hadde meg et skudd før baugen for en del år tid siden.

Jeg mener vi alle har en koffert dragende etter oss gjennom livet, der vi legger ting i, som sorger,gleder, ting som har skjedd fysisk og psykisk med oss, som vi legger i den kofferten. Men man har forskjellige mennesketyper, du har de som har kofferten åpen hele tiden og minner seg sjøl konstant på alle de tingene og drar dem opp i tide og utide og som egentlig trives med det selv om dem ikke sier det.
Og så har du dem som drar med seg kofferten gjennom livet og åpner den en gang i blant for og bare minnes hvordan dem egentlig ikke vil ha det eller oppleve på nytt og lukker lokket etter og tatt den kikken.
Så har du dem som aldri åpner den i det hele tatt, men etter ei stund så blir den for full og til slutt så sprekker den og alt velter ut....
Jeg har alltid vært den som har åpna den en gang i blant, men nå hadde jeg lukka den for jeg skyvde alt foran meg, jeg ville ikke kikke i den og tenke og den sprakk noe helt for jævlig, jeg møtte vel god norsk fjellvegg i ca 1000km/t
Mye pga at jeg ikke fikk sove, jeg fikk tenke for mye for det går faktisk an.
Jeg fikk ordna meg dobbelt timer hos psykiatern for jeg skjønte etterhvert at jeg var på vei mot stupet, jeg var på tur mot totalt sammenbrudd..........

Heldigvis i denne tida så hadde det gått en mnd tid så jeg kunne endelig tilbringe en del tid på verkstedet og begynne og pusle på bilen og mitt lille bilstereoprosjekt, de som kjenner meg vet at når det gjelder bilstereo så er det en liten sarkasme, for har aldri gjort det smått....
Samt at jeg begynte og finne ro i trua mi, jeg pusla med runene mine, jeg gjorde små ritualer for at jeg skulle bli bedre. PS er blitt en djevel i å spå runer ;-)

Jeg må si noen år med denne hobbyen min bilstereo, mange ser det som harry, umodent men det skal dere bare få tro, for jeg vet hvor mye glede det gir meg, jeg slutta og konkurrere for mange år siden da det plutselig ikke var noe gøy lengre. Det var baksnakking, mobbing og alt som et hvilkent som helst miljø uansett om det er hest eller marsvin polering. Jeg for min del har prøvd med det jeg kan og bidra til at denne sporten/miljøet skal bli tettere, hjelpe hverandre og ikke minst få alle til og føle seg velkommen selv om man har et anlegg til 1500kr eller 150.000kr, det spiller ingen rolle, det må være plass for alle elementer.
Folk skal ikke være redde for og på en konkuranse for og bli ledd av pga utseende på bilen eller prisen på anlegget. Folk skal føle seg velkommne og godt motatt!!
Jeg har hatt mye gratisjobbing for andre jeg hjelper med stereo, men er ikke det man skal, hjelpe hverandre? Dele kunnskap? vise forståelse.........
Legger ved noen bilder av hobbyen min som har blitt en stor del av livet mitt som jeg har klart og knytta kontakter og venner over hele kloden.

Men må heller ikke glemme familie,venner og bekjente som har hjulpet meg gjennom de tyngste tidene med psykiske problemer......



Men til slutt så må jeg si at vi mennesker må ikke tro at vi er uovervinnelige når det gjelder psyken, ikke vær så dum og tro at dette kan ikke skje meg, for det vil det til syvende og sist, det kommer ann på hvordan du behandler kofferten din.....
Skulle den gå i stykker så ta til fornuft og be om hjelp....selv om det kan ta tid, bruk kjeften din og snakk med andre, selv om det er en arbeids kompis eller kona di, alt hjelper!!
De prøver selvfølgelig og få deg til og gå på lykkepille og angstdempende for det er enklere og billigere enn og faktisk få gjort noe med problemet.
Psykologer og psykiatere koster penger, det koster ikke så mye med medisiner, jeg tok ikke i mot medisiner pga en dårlig opplevelse med lykkepille fra den gangen for flere år siden når jeg møtte veggen for første gangen..........


Dette er MEG og MINE meninger og det kan INGEN ta i fra meg....

Livet Forandrer seg.........Del 4.......En lett lek med døden.......Komme hjem.....

Vel jeg var kommet meg på sykehuset, Hadde fått sagt i fra til madammen som hadde fått ordna hastepass av det lille miraklet mitt, jeg fikk ringt mora til Sneipen (Loke) for jeg skulle egentlig hente han i barnehagen.
Som sagt ambulanseturen gikk kjapt, jeg ble ganske kjapt trilla inn på et observasjonsrom med diverse ledninger kobla til og dytta full av div sprengstoff og medisiner.
Men det største ønsket akkurat nå var og komme seg på dasss, jeg var vel gul i øya, men når jeg gikk av båra for og gå 2 meter til do, så kom knivene igjen......Og den fordømte elefanten satt på brystkassa igjen...
Fikk gjort mitt fornødne, sto vel og miga i 5 minutter føltes det ut som, så var det tilbake i sykehussenga, det kom kjapt både lege og sykepleier inn forklarte at de skulle ta prøver osv....osv....
Den mest jævlige av dem var bodgassprøven som hu måtte ta flere ganger....AU sier jeg bare. Vel jeg begynte og få ei sinnsyk hodepine og kroppen værka noe helt banalt, så ringte på søstrene og bestilte noe lindrene.
Gikk vel en time før en ganske ung Legedame kom inn og forklarte at prøvene viste lite og det var muligheter at jeg ble sendt hjem i løpet av ettermiddagen, men de var usikre.
Det gikk en time til og jeg fikk beskjed at jeg skulle bli over natta og skulle bli flytta til overvåkninga, det gikk noen minutter så kom en og flytta meg fra akutten til overvåkninga. Nå hadde jeg muligheten og gå ut og slappe mere av, men jeg skjønte ingenting, jeg var redd men usedvanlig overlegen av situasjonen.
Madammen måtte komme seg hjem og dro, lite viste jeg om den frykten som skulle komme, den natta da jeg lå våken og frykta for og alldri få se madammen, mine lykketroll, fisepotta og sneipen, familien og mine venner......
Etter hun var dratt kom det noen andre pleiere og leger, jeg fikk på meg en del andre ledninger og en boks som sendte all info fra ekg til blodtrykk til 5 etg og hjerteavdelinga. De gikk og jeg ante den første muligheten, jeg kom meg ut for og ta en røyk......På den tida var jeg en storrøyker, her snakker man 30 til 40 om dagen, mens jeg gikk ut så kjente at stikkinga var der og elefanten men ikke så ille pga netopp hadde fått mere sprengstoff og blodfortynnende.
Jeg var på tur til og gå tom for strøm på mobilen så tok sjangsen og labbe fra obs posten til kiosken på sykehuset, er ei god trasking når man har noen stikking i brystet mens en elefant sitter oppå det.
Jeg fikk handla både lader, ny ligther og ei baconpølse....guuuud den smakte helt nydelig, hadde ikke spist noe annet den dagen enn 2 tørre brødskiver.....lite viste jeg om at jeg dreiv en lett lek med døden for og si det sånn, jeg fikk tatt meg en blås på utsiden før jeg rusla ned på obs posten, men nå begynte ting og tilta, jeg var usikker på om jeg skulle si i fra, men venta.
Jeg fikk besøk av en veldig god venn av meg og fruen hans som jobba på sykehuset som kom innom med lader etter jeg hadde spurt etter, det var veldig opplysende for hele min situasjon.

Vi tok oss en tur ut, der jeg igjen fyrte opp en røyk, han ble faktisk irritert på meg hvorfor jeg gjorde det, han lurte på om det var tingen og gjøre etter noe sånt, jeg avfeide det med at jeg måtte ha noe og roe meg med, selv om jeg vet at puls går opp når man røyker....
Vel besøkt gikk og ble alene, det lå mange skjebner på obs posten, husker hun ene som lå der, vet ikke hva som feilte henne, men de skrikene og klynkinga kan jeg enda høre mens familien hennes var der bå hun om slippe om og dø pga smerter, hun var borte morenen etterpå i alle fall, har lurt mange ganger på hva skjedde med henne og familien hennes....
Vel mine smerter tiltok og jeg begynte og få den følelsen som jeg hadde i kroppen når jeg kjørte nedeover lågendalen, jeg kvia meg lenge for og ringe, men før jeg rakk det så kom det springende 3 pleiere og en lege, han hadde et håndholdt ultralyds apparat, jeg fikk et par sprøyter inn i venoflonen og noe beroligende før den legen ble allvorlig og satte seg ned, fikk forklart at akkurat hadde et pågående hjerte innfarkt så hjertet hadde fått seg en god smell og han så tegn etter et tidligere infarkt...
Fikk beskjed jeg skulle opp i 5 etg på hjerteavdelinga og jeg fikk ikke lov og bevege meg,nå begynte frykten og komme, gjemte meg under dyna mens tårene trilla etter de var gått.....
Jeg husker den natta veldig godt, lydene på obs posten, luktene og andre sanse intrykk. Jeg kan ikke huske hvor mange ganger jeg så over bilder av mine lykketroll, madammen, famile og venner, den frykten som kom der og kanskje aldri få holde Frøya og Loke, høre latteren dems igjen, ikke sette plaster på såret, trøste, hjelpe dem med eksamenslesing, trøste etter det første kjerlihetsbruddet dems.....det bare fortsatte og fortsatte, kjente at jeg fikk panikk, jeg ville hjem.......men innerst inne viste jeg at jeg var på rett plass vist det skulle skje noe.

Dagen etterpå ble jeg trilla opp på hjerteavdelinga, tankene var mange og tunge....
Det kom inn en kjempekoslig hjertekirurg som lurte på om jeg ville være med på et forskningsprosjekt der dem tok 3D ultralyd av hjertet mitt, takka for tilbudet og selvfølgelig ja på spørmålet hans, fikk også vite at jeg skulle dagen etterpå til rikshospitalet for og kikke på hjertet og evnt blokke ut og sette stent inn.
Det var litt spesielt og få se hjertet sitt i 3D og hvor skadene var skjedd, et nytt arr og et gammelt.
Men innimellom slagene kom den lille jevelen som ville ha seg en røyk, men jeg fikk heldigvis ikke lov og flytte meg lengere enn på kjøkkenet på hjerteavdelinga og fikk heller ikke lov og gå...

Natta her var like jævlig....tankene om barn som stod og sørga over ei grav, orda med han døde alt for ung, de barneøynene jeg hadde titta inn i like før jeg fikk røska lastebilen over i rett kjørebane, men i drømmen så gikk det ikke så bra, like etter blikkkontakten ble det svart, jeg hørte barnehyl og gråt, jeg så blodige og forvridde kropper vridde inni et bilvrak før jeg våkna i et svettehav, det var da jeg begynte og spørre etter beroligende før jeg gikk og la meg....
Dagen etter ble jeg sendt til rikshopitalet i ambulanse for jeg var ikke stabil til og bli sendt med helseekspressen el drosje. Var en forsåvidt en hyggelig tur med mye prat med personellet i bilen, men usikkerhet og frykt lå hele tida forran meg, hva skulle skje nå, ville det gjøre vondt, ville jeg kunne dø.
Jeg kom inn til riksen, ble logga inn og fikk litt lett informasjon om hva som skulle skje, jeg skulle inn på angiogram, jeg blir og legge ved en link til hva det er siden jeg ikke er helt nerd når det gjelder dette.
Jeg fikk et kjempegodt og etterlengta besøk av madammen (Ingunn) og min lille fisepotte Frøya, det var deilig og få se madammen og ikke minst få holde denne lille solstråla, se smilet hennes, kjenne at hun tok tak i fingeren min, kjenne at både jeg og henne levde.
Vel lykken var kortvarig, de kom for og hente meg til angiogrammet, husker jeg var driiit nervøs, og straks jeg kom ned på labben så fikk jeg forklart at de skulle gå inn i håndleddet mitt i hovedarterien og føre en wire som skulle gå oppover handa, nakken og ned til hjertet, sprøyte inn kontrastveske mens jeg lå på et røntgenbord. Jeg kunne få infarkt lignende symptomer under inngrepet....PANIKK.....Og nå klarte jeg og si i fra, det var ikke noe problem, fikk meg ei sprøyte i venoflonen og da var alt av panikk og angst borte.
Jeg husker når han stakk inn den tingen for og utvide huden og komme inn i åra, den var som ei trakt, dæven det gjorde vondt, jeg kunne kjenne hvor seig huden plutselig var og kirurgen kommenterte det også, så jeg nevnte at det var ikke noe alminnelig spekeskinke han prøvde og få hull på....

3 ganger fikk jeg den stikkende følelsen og elefanten tilbake men plutselig var han ferdig, men den var litt uggen den følelsen når han dro ut den wiren, jeg kunne kjenne den....
Fikk ei kort forklaring men pga snabelstoffet som var sprøyta inn i meg pga panikken og angsten gjorde at jeg ikke fikk med meg en dritt, jeg var vel høyere enn empire state building for og si det på godt norsk. Vel ble kjørt opp på avdelinga, fikk kosa med fisepotta og prata litt med madammen før de måtte dra. Vel jeg spurte flere ganger om svar, men kirurgen var allerede gått for dagen, vel natta ble like tung og jævlig som de andre, gang på gang snurra det film i hodet mitt om død og fordervelse, det var i denne tida jeg ble redd for og sove.
Dagen etter så kom det en ny pasient inn på rommet, han hadde mora si med seg og hu var vel ikke akkurat blid, denne gutten var 18 gammel og hadde fått glidelås på brystkassa, dvs åpen hjertekirurgi. Jeg spurte til slutt siden jeg syntes han så ut som en sprek ung gutt, han svarte ikke men mora svarte, vel han hadde levd på energy bars og red bull i 1.5 år mens han trena for og se så godt ut som mulig, så han hadde fårr massivt hjerteinnfarkt under ei treningsøkt, men nå var det slutt, det skulle hu sørge for!!
Vel endelig fikk jeg svar, de hadde tatt vekk en del plakk på 3 plasser, det var de 3 gangene jeg hadde følelsen, så fikk jeg vite at jeg isteden for og ha fine kurvete årer rundt hjertet så hadde jeg nesten labyrint årer der det samla seg plakk som hadde forårsaka dette hjerteinnfarktet og det eneste de kunne gjøre var og sette meg på en hjertemedisin som heter plavix, den skal du egentlig gå på i 9mnd etter hjerteinnfarkt, men jeg måtte gå livet ut på den eller så lenge det var tilrådelig, var det ikke noe bedring om 2 år så må jeg inn og få glidelås på brystkassa jeg og.
Fikk også beskjed at jeg ble sendt til tønsberg sykehus denne dagen og jeg håpa på og komme hjem.
Alt ble ordna og jeg ble satt på helse expressen og kom meg til tønsberg, det var mange tanker på hjemoverveien.
Når jeg var på riksen så fikk jeg meg den første dusjen på 3 dager, dæven det var digg....
Vel jeg kom opp på avdelinga, fikk beskrevet det nye medisinene, det var piller i lange baner, både til frokost og til kvelds, jeg var også heldig for jeg fikk enerom for første gangen....diggx2.
Dagen etterpå så var det på tide og komme seg hjem og sykehuset var enig i det, woooohooooo tenkte jeg, men sammtidig ble jeg litt engstelig på at jeg mista den tryggheta med at skjer det noe så er jeg på rette plassen. Men jeg skulle hjeeeeem.
Men er en ting som sitter igjen enda om den dagen, Loke ringte meg, pga at jeg var drit sliten både i hode og kroppen så ble det en missforståelse mellom meg og han. Han ville komme på besøk på sykehuset, men jeg sa at det var ikke nødvendig siden jeg skulle hjem samme dagen og han hadde tatt det som at jeg ikke ville ha besøk av han, har sagt det mange ganger til han i ettertid at det var ikke det jeg mente, men jeg mente at det var ikke nødvendig at han kom på sykehuset men han kunne komme hjem til meg når jeg var kommet hjem, jeg fikk skikkelig vondt i pappahjertet mitt at han fikk følelsen at han var uønska, den var tung og svelge og har prata mye med han om det i etterkant.

Vel jeg kom meg hjem ved hjelp av en kompis fra jobben som kom innom på besøk, det var deilig og komme hjem og sette seg ned i sofaen med fisepotta og familien og få en helt annenb ro i kroppen enn tidligere.
Men en del ting var akkurat begynt.................

Men folkens, som jeg nevnte en lett lek med døden, det er hva jeg kaller det når man er så sta at man velger og ta seg en røyk når man egentlig vet man ikke burde. Jeg tror vi mennesker er like stae alle mann når det gjelder visse ting som man er avhengig av. Det at man går seg en rusletur med brystsmerter og attpåtil kjøper seg ei baconpølse med alt på og tar seg en røyk i etterkant når man ligger inne for hjerteinnfarkt er vel som og trekke av avtrekkeren mens du kikker i løpet på våpnet og håper at man klarer og trekke hue fort nok unna til ikke og bli skutt......
Jeg fikk vite at det ikke bare var livstilen som gjorde at jeg fikk infarkt, men pga årene mine, men det hjalp ikke på med røykinga. Så i etterkant har jeg prøvd og kutte ned såpass at jeg kan til slutte og røyke, har tatt opp noe som heter vaping, det er som en stor modda elektronisk sigarett med nikotin men ikke noen av de andre skadelige stoffene, mange sier at det er farlig det og, men alternativet for meg er enda værre med og fortsette og røyke, for jeg klarer bare ikke akkurat nå og slutte, for jeg vil vel egentlig ikke men vet jeg må!!!! Ikke bare for min skyld, men så at jeg slipper at marerittet blir virkelighet at mine lykketroll,madammen,familie og venner slipper og stå over ei grav og si han døde alt for ung......

Dette er MEG og MINE meninger og det kan INGEN ta i fra meg....

http://www.webmd.com/heart-disease/angiogram

Mye forandrer seg......del 3.....Da jeg møtte kjærligheten,miraklet og døden........

Som sagt tidligere så hadde jeg og ei veninne jeg hadde møtt et par år etter jeg flytta til Sandefjord god kjemi, men har tenkt på det i etterkant, kanskje det var mere enn kjemi enn vi ante allerede den gangen. Vi hadde god kontakt igjennom årene, men ble dårligere og dårligere ettersom årene gikk. Men etter bruddet så gjennopptok vi kontakten, vi var en tur på byen der jeg begynte og skjønne at kanskje det var mye mere enn bare god kjemi, det var en kveld som var helt fjortiss for og si det sånn, den gangen man hadde sin første ungdomsforelskelse, de gode og helt syke følelsene av eufori, vi skjønte raskt at dette kom til og bli mere enn bare vennskap.......Det gjorde det og , vi sverma utover høsten og på vårparten så flytta vi sammens, for og ha to husholdninger er både dyrt og stressende.

Har enda den følesen av og være nyforelska selv om vi har vært sammens i noen år........
Er så deilig når man møter et menneske som man føler seg vel rundt, som du kan være deg selv uten og legge beslag på deler av deg eller holde igjen.....

Vi har både delt gleder og sorger, husker spesielt når faren hennes døde, jeg fikk sørge med henne, dele hennes smerte, fikk selv en frykt etter det, en frykt for og miste min egen far som er av den gamle skolen som kun går til legen vist et lem er helt avkappa og ikke før.......

Men vi skapte et mirakel og det miraklet kom til værden den 26 august 2014 og heter Frøya, far hadde fått ei nydelig datter av den nydelige mora.....
Den dagen du ble født så var det en halvskya dag som var varm og lummer, mamma og pappa hadde serdeles god tid når vi kjørte mot sykehuset, vi hadde til og med tid og stikke innom kiosken før vi begynte turen mot tønsberg, da vi kom på motorveien så begynte madammen og lage noen urkvinnelyder så da fikk far blyfot på gasspedalen.....
Fødselen var ganske kjapp og brutal, fikk se preikestolen i bruk for første gang, og må si til dere kvinner: all honnør til dere som føder oss fra, dere gjør en helt fantastisk jobb og man ser virkelig urkvinnen når dere føder.
Vel pappa hjertet smelta helt av dette lille nurket, jeg kjente en helt spesiell tilknytning til henne og som vi kanskje skjønte hverandre.....
Loke var kjempestolt av og bli storebror, husker bare stoltheta når han presenterte henne i barnehagen....
Husker han sleit med lungebetennelse i tida etter med en forferdelig hoste.

Høsten gikk, men jeg kjente at noe ikke stemte med meg. Jeg ble ofte dritsliten av ting og tang, jeg sliter med ei utslitt skulder og en rygg som ikke lengere er rak, men nå meldte flere plager seg, det jeg ikke viste var at dette var forvarsler......
Jeg har en jobb som kan til tider være veldig stressende og desverre har jeg arva genet når det gjelder jobb fra fatter, da stresser vi enda mere.
Jula nærma seg med stormskritt og varemengdene vi skulle kjøre ut øka, det ble 1 desember 2014, jeg hadde tidligvakt, opp kl 04.30 og være på jobb 05.30. Men den morgenen var det noe som ikke var helt som det skulle, det verka i alle ledd i kroppen og spesielt i handledda.
Jeg fikk fylt opp bilen med de 2 butikkene jeg skulle ha på tur nr 1 den dagen, heiv meg i bilen og satte snuta opp lågendalen mens jeg tenkte på det lille nurket hjemme og mor og Lokemann som hosta som en kols pasient.
Husker dagen var skikkelig crispy og kald når jeg kom opp til kvelde og jo kaldere det var jo mere verka kroppen. Jeg var ferdig og levere varer der så tok jeg meg en kjapp røyk på utsiden av lastebilen ettersom vi har forbud mot røyking i bilene. Noe jeg syntes er greit ettersom jeg kutta kraftig på røykinga.

Det var da jeg kjente det for første gangen, det stakk litt i lungene, sånn du blir når du er på tur til og få lungebetennelse.....
Jeg tenkte for meg selv at jeg var smitta av Loke som hadde gått med kraftig hoste ei stund, jeg satte snuta oppover mot Svarstad og siste stoppen på tur 1, jeg kjente at det greiene med lungene ikke ville gi seg eller det eskalerte litt, tenkte at man måtte ordne en time hos legen å få seg noe antibiotikum.
Kom meg til Svarstad, mens jeg leverte varer der så eskalerte dette i brystet noe alvorlig, jeg begynte og bli svimmel og hvert steg kjentes som en elefant satt på brystkassa og poka meg med en kniv, jeg ble endelig ferdig med leveringa, fikk til og med spørsmål fra ei i butikken om hu skulle kontakte lege/ambulanse for jeg så ikke bra ut, men avfeide det med at neida, sikkert bare akutt lungebetennelse....
Men nå begynte jeg og kanskje innse at kanskje det var mere alvorlig enn så. Turen fra Svarstad til Larvik blir jeg aldri og glemme, begynte og kaste opp før jeg skulle inn på lågendalsveien, jeg begynte og tenke at nå er det vel på tide og ringe legen, fikk beskjed og komme meg til Andebu og legekontoret strax og ringe amk vist det ble værre, den biten må jeg ha glemt eller bare redd for at det ikke var så alvorlig.

Anyway, jeg begynte og bli veldig svimmel, måtte konsentrere meg for og holde lastebilen rett på veien, begynte vel og få litt panikk, ringte jobben og sa i fra, var vel ikke helt klar når jeg sa hva som feilte meg, men de hadde fått intrykk at det var omgangssyke.
Jeg husker den dype konsentrasjonen jeg hadde for og holde meg på veien i mellom stikkinga i brystkassa og svimmelheta.....
Husker en spesiell ting fra ferden nedover, jeg kom inn i 60 sona ved inngangen til larvik, det stakk til noe forferdelig, jeg husker en bil som tuta, i det bilen passerte så jeg at jeg var godt over midtlinja akkurat i det bilen passerte så jeg inn i et par barneøyner fra baksetet i samme øyeblikket nøkka jeg i rattet og over til rett sida av veien.....Denne hendelsen har brent seg fast i minnet mitt og har vært hovedingrediensen av en del av mareritta jeg hadde etter dette......
Vel jeg kom meg ned på jobben med nød og neppe og fikk levert bil og utstyr men det jeg husker også godt for galskapen stoppa jo ikke der, tanken streifa meg ikke at hva med og ringe ambulanse???
Husker den korte gåturen fra lastebil til min bil på 20 meter var tortur, det var som noen hadde kjørt en kniv i brystet mitt og vred rundt for hvert skritt jeg tok, som sagt galskapen stoppa ikke der, jeg hoppa i bilen min og kjørte til andebu som er ca 4 mil til legekontoret, når jeg kom inn der var jeg letta og pleierne var bekymra for de hadde ikke skjønt hvor jeg ble av, ble lagt på ei båre, legen kom inn og tok ekg av meg, gikk raskt ut av rommet for og lese av ekg. Det neste husker jeg og godt, da fikk jeg meg ei lita overhøvling......
Tok vel 5 minutter for ambulanse personellet kom, ble lagt på ny båre og ut i ambulansen, fikk kanyle og en del nitro og det hjalp, turen fra andebu til sykehuset i tønsberg tok vel ikke mere enn 8 minutter, med blålys og sirener, kommenterte vel om han hadde stjelt både bil og bensin......

Har fått beskjed fra den ene kirurgen som jeg fikk beskjed at hadde jeg kommet 1 til 1.5 minutter senere inn så hadde ikke utgangen vært så lykkelig....uten at han ville utdype det nærmere, for det kunne jeg tenke på litt selv.....

Men i etterkant har jeg sliti my med denne delen av historia, både den episoden med når jeg kikka inn i de barneøyna og hvor dum går det ann og bli??
Jeg er yrkessjåfør og jeg har et regelverk og en plikt og sette både min og andres sikkerhet først og ikke minst hva jeg selv mener og står for, denna gangen tråkka jeg ikke bare over streken jeg tok faen meg sats og hoppa over den streken med god margin!!!
Hva i all verden tenkte jeg på, historia kunne ha slutta med at jeg ringte ambulanse i svarstad, men nei da, jeg i min tullskap skapte et bilde og en uvirkelighet med at det var ikke så allvorlig, jeg satte både meg selv og andre i livsfare, dette sliter jeg med den dag i dag og blir nok ikke og slippe med det første. Jeg sier til meg selv at jammen du var redd og usikker, joa det var jeg. Men som sagt, historia kunne vært avslutta mye tidligere, for hva hadde det hjulpet om jeg tok med meg en barnefamile i grava på vei nedover lågendalsveien for arbeidsetikken min sa til meg at jeg må jo få ned lastebilen for den trenger jo dem, drit i livet ditt og andres.......

Så min bønn til dere er ta vare på livets små mirakler, ikke ta ting for gitt, lytt på kroppen for forteller den deg noe så mener den det.
Ikke annta vist det samme skulle skje, det er bedre og ringe en gang for mye enn en gang for lite. Ikke noe er mere kostbart enn ditt liv og andres liv......

Legger ved noen bilder av miraklet mitt, madammen og dagene med min nærkontakt med døden....

Dette er MEG og MINE meninger og det kan INGEN ta i fra meg....

Fortsettelse følger......

Mye forandrer seg.....del 2....

Da fortsetter jeg der jeg slapp......Fatter hadde vært på avrusning og det var på tide han skulle hilse på Loke for første gang og i edru tilstand.
Jeg har har en alternativ tro, jeg tilhører et lite trosammfunn som heter åsatrofelleskapet bifrost, der vi tror på de gamle norrønske guder og skikker. Derfor valgte vi og knesette Loke isteden for og døpe han i kirken.
Dette fikk også min far oppleve i edru tilstand.
Vel nok om det, vist du vil vite mere blir jeg og legge med en link til bifrost og knesetting i slutten av innlegget.
Mens dette foregikk så lurte mørke skyer i bakgrunnen, jeg følte meg ikke vel i forholdet, vi prøvde støtt og stadig og snakke om det.
Vi flytta til byen i løpet av våren og der skjedde det etterhvert, jeg fant ut at det var ikke mere for meg i det forholdet, kjerligheta til det andre mennesket i forholdet var over, isteden for og komme hjem etter jobb til min nydelige lille famile så følte jeg at jeg kom hjem til en god venn jeg bodde med og til guttungen.
Samlivsbrudd....jeg smakte på det ordet.....jeg skjønte det var en realitet....Isteden for at jeg skulle leve i ei kunstig boble og leke en lykkelig familie så var jeg mann nok til og stoppe opp og si at dette går ikke lengere og tre ut av forholdet, for det var ikke forhold lengere.
Selvfølgelig ble det ikke godt motatt, men hva skulle jeg gjøre, det var ikke mere kjærlighet der.....
Egoistisk vil kanskje noen si, men da er jeg en forbanna egoist som heller ville leve lykkelig og tilfreds med meg selv, enn og leve i ei kunstig boble. Jeg kunne latt det skure og gå, men da tror jeg at utroskap ikke hadde vært langt unna, og jeg er desverre ikke mannen som går ut og er utro, det hadde jeg bare ikke klart....
Jeg gikk i depresjon, jeg gikk med oppkast og diare i 17 dager, det var tøft for begge parter, men hadde kun krefter nok til meg og Loke.

Jeg flyttet ut etter 3 uker, var ikke langt bort i gata nede i byen. Var tungt og bli alenepappa, men jeg var meg selv igjen og ikke et kunstig bilde av meg selv.
I denne tida fikk jeg kontakt med ei veninne som jeg hadde mista litt kontakt med, men alltid hatt en god kjemi med samt merka at det var noe rart mellom oss.
Ting skjedde og vi ble etter hvert et par og jeg var på ny på vi inn i et forhold, de3nne gangen føltes det annerledes enn de andre forholda jeg hadde hatt, et mere lykkelig forhold, mere latter, mere enighet, mere klare linjer. Jeg følte at jeg kunne være meg igjen.

Jeg har lært i løpet av årene som har gått, jeg har studert ganske lenge på livets skole, men man blir aldri ferdig med det heller. Jeg lærer noe nytt hver dag, kanskje ikke alt er like nyttig, men man lærer.

Så er du i et forhold så skal man kunne være seg selv og ikke utgi seg selv for noe man ikke er, man skal kunne være enig og uenig. Gleder og sorger skal deles på. Ikke minst de små tingene, de som gjør tilværelsen litt lettere og leve med selv om ting ikke er så lett.
Vel det var det i dag, kommer mere........

Dette er meg og mine meninger og det kan INGEN ta i fra meg.

Info om Åsatrofelleskapet bifrost : http://www.bifrost.no/

Info om knesetting : https://www.bifrost.no/seremonier/knesetting

Mye forandrer seg........

Ja som sagt, her har ting endra seg. Jeg skjønner jo det at ting forandrer seg fort, det er ikke noe man planlegger, men heller noe som bare skjer........Og godt er det.
Tja, kan vel begynne med den ene telefonsamtalen som forandra en del, min far var tatt for fyllekjøring og var nå på avrusning i Lillehammer......
Nå datt en del brikker på plass for meg, han har sliti med alkoholen i en drøssevis av år, jeg hadde prøvd og få han til og slutte i massevis av år, eller i alle fall tone det ned.
For dette ble progresivt for han, begynte med en liten dram på kvelden, til at han drakk i smug og satte fram en flaske der han prøvde og overbevise meg hvor lite han hadde drukket den dagen og hvor flink han var....MEN er man barn av en alkaholiker så kjenner man lusa på gangen og viste at en eller annen plass stod det ei flaske som han supa av, for man blir IKKE full på 1 dram.
Husker ungdomstida mi var slitsom, vi sleit med dårlig økonomi, ting gikk liksom ikke helt bra, husker det var i denne tida det eskalerte, jeg vegra meg for og ha besøk i den tida, for som regel satt fatteren i stolen sin drita og vrøvla, eller for den saks skyld midt på tirsdagen.

Det skal sies at Pappa var aldri en slem alkaholiker eller kranglete mot meg i alle fall, det var vel mangelen på grenser jeg hadde, var ute så lenge jeg ville, skulka skolen mye, starta og drekke ganske tidlig jeg og, noe som ville merke livet mitt senere i livet, men det tar men en annen gang. Men tilbake til da, jeg satt på kontoret vi hadde i leiligheta, der ringer fatter og forteller dette, jeg husker at jeg gråt lenge etter den telefonen, ikke for jeg var lei meg, men for jeg var glad at endelig var det en sjangse og få se fatter edru for første gang siden slutten av 80 tallet, få til bake pappaen min jeg hadde savna i så mange år.

Det var en liten hake med det hele, jeg ble innvitert av avrusningsklinikken til og komme opp på den siste uka av avrusninga hans på ei såkalt familie uke, når jeg sier hake, så er det vel noe av den tøffeste uka jeg har hatt i hele mitt liv sånn psykisk og ikke fysisk, jeg hadde og en mørk hemmelighet som jeg ikke hadde giddi og fortelle pga pappas alkaholisme.

Jeg lærte mye den uka, både om meg selv og andre, noe av det var kjent. Første dagen satt vi i en ring da vi skulle reise oss og presentere oss, enten som ekstefelle av rusmisbruker eller sønn/datter. Eller hovedpersonen selv måtte reise seg og fortelle navnet og si at jeg heter XXXX og jeg er alkaholiker/rusmisbruker.
Da turen kom til meg så reiste jeg meg og slapp min bombe, Hei jeg heter Remi og jeg er rusmisbruker og sønn av en alkaholiker.......... Da var det en som fikk seg sjokk.
For en del år siden var jeg selv på vei utenfor stupet etter en ryggskade så ble det for mye smertestillende, jeg slutta og ta det for smerter, men tok de for og ruse meg pga personelig problemer. Og ting eskalerte, men jeg kom til et punkt etter noen år der jeg tok tak i det selv og dro selv på avrusning. Dette var første gang som jeg fortelte dette til min far, og je tenkte som så at klarte jeg det så klarte han det og.

Jeg lærte blant annet at skal man ha noen med og slutte med en avhengihet uansett om det er alkahol,piller,spilling,røyking eller onani så må personen klare og se problemet selv og ville gjøre noe med det. Er ikke personene motivert eller vil gjøre noe med dette, så går det heller ikke.
Jeg måtte klare det selv den gangen jeg måtte avruses pga jeg ikke turde og be om hjelp, sånn var min far og. Heldigvis ble han tatt for fyllakjøring så han hadde ikke noe valg, og jeg visate at det begynte og tære på han. På avrusinga hans ble vi satt i ett rom der vi skulle konfrontere pappa/mamma/ektefelle/bror/søster med alt vi hadde opplevd i løpet av alle årene med dems missbruk. Det er tøft og måtte si til sin far at slutter du ikke med drikkinga nå så får du ikke barnebarnet ditt mere, jeg var så lei av og se på det og ville ikke at Loke skulle få oppleve det jeg hadde opplevd med han.

Men tilbake til nåtiden, pappa har vært edru i snart 5 år, han har kjørt opp på nytt og fått et helt annet syn på livet, nå lever han for barnebarna sine, ringer hver dag for og få prate med dem. Jeg er kjempestolt av faren min nå, han klarte det jeg og klarte og overvinne sine egne demoner og leve videre. Takk for at jeg har fått pappan min tilbake......

Dette er meg og mine meninger og det kan INGEN ta i fra meg.
Fortsettelse følger.......

Hei Igen......
Ser at det er ei "lita " stund siden jeg har skrevet noe her, det må det nesten bli en forandring på tror jeg. Har tenkt på det mange ganger, men desverre så har hverken tid eller annet strukket til.
Mye har skjedd i livet mitt siden det siste blogginnlegget for leeeenge siden, skal vi se. Blir og skrive mere om dette framover hvor fort livet forandrer seg, men har vært gjennom Samlivsbrudd, 3 flyttinger,diverse rask, hjerteinnfarkt, ny bebis, ny madamm (love of my life)............sees snart....

Mange sure fjes.....

Sitter på en kafee i byen og kikker utover torget, her ser jeg både gamle og unge som går forbi, men stusser litt på hvorfor nesten alle ser så sure ut.....
Nå er det jo ikke sånn at man trenger å gå rundt å se blid ut hele tida, men det koster så lite å gi tilbake et lite smil:-)
Tror nok mange går rundt med bekymringer som dem strengt tatt ikke trenger å gå med, tror det moderne sammfunnet lager de bekymringene, men det tar jeg en annen gang. Kom ei dame ut fra kafeen i stad, jeg tok og holdte døra for henne, alt jeg fikk tilbake var et surt tryne, var nesten som hun sa at hvem faen tror du du er....
Dette gjorde jeg for og være snill for du hadde hendene fulle med handleposer og en liten unge på armen, jeg prøvde verken og sjekke deg opp, være uhøfflig,pågående, men ville gi en hånd og alt man fikk tilbake var et surt tryne....
Det er nesten sånn at at neste gang gidder jeg ikke, men jeg må for noe inni meg sier at man skal gi en håndstrekning.
Men mange går rundt som om dem har spist eller sutta på en sitron  er dette en ny look?? Er det som er in nå?? En såkalt statment? Vel lykke til, jeg vil IKKE bli en av disse menneskene!!!!
Noen ganger så trenger man et smil for og redde dagen og kansje man trekker på smilebåndet selv!!

Dette er meg og mine meninger, og det kan ingen ta i fra meg!