Totalt antall sidevisninger

mandag 25. april 2016

Livet forandrer seg.........Del 5.......En stor takk......Kommet hjem......Gjennoppbyggingen av meg selv......hobby.....

Jeg må si at de dagene jeg var igjennom vil jeg rette en stor takk til kanskje en yrkesgruppe som blir glemt, de jobber for og holde oss i livet og når livet ebber ut, trøste oss, bare være der når man trenger det selv om de egentlig ikke har tid til det. Traff til og med et par som ikke var så hyggelig i grunn, men på en måte skjønner jeg det når jeg ser hvor mye press de jobber under, alt de må finne seg i, jeg snakker om sykepleiere, pleiere, portører og omsorgsarbeidere.
Jeg kan ikke takke dere nok når jeg ser den enkeltes dedikasjon for jobben og hjelpe andre, selv om det er en jobb som mange sier. Men dere gjør så mye annet og, som nevnt tidligere der trøster, dere tar i mot frustrasjoner, kjeft, sure og krevende pårørende, men allikevel klarer dere de situasjonene bedre enn hva jeg hadde gjort, jeg hadde vel trøkka et bekken langt opp der sola ikke skinner.
Jeg så at dere opplever mye på godt og vondt, dere er der når livet begynner og dere er der når livet slutter, så en STOR takk fra meg, dere gjør en fantastisk jobb og betyr mye for de fleste av pasientene. TAKK.

Vel etter jeg var kommet hjem så prøvde jeg og få dagene og stabilisere seg, men var vanskelig, hadde fått kjøreforbud de neste to ukene, jeg fikk ikke lov og løfte tyngre enn 1.5kg i 1 mnd, var litt vanskelig og la være når småtrollene kom og ville ha kos og trøst fra pappa, er faktisk litt tøft og måtte si det, for de forstår ikke det så godt.
Jula nærma seg med stormskritt, julegaver skulle handles inn, noe som ble litt keitete, men fikk det til for der er madammen fantastisk, omsorg er noe henne kan.
Vel når det gjaldt søvn så gikk det til hælvette for og si det på godt nordnorsk, på det verste så sov jeg vel 1,5 timer på 3 døgn, selv om man hadde fått både beroligende og sovemedisiner, en del av det kom fra mareritt som hver gang jeg lukka øya mere en 1min kom, det var mange scenarioer som kom, men alle hadde den samme utgangen, enten døde jeg, eller så tok jeg med meg mange liv i grava, gråtende barn, madammen,far,mor,familie og venner......

Men det var også en uro i kroppen som jeg hverken forklare eller sette fingeren på, jeg fant en del ro i familien,venner og selvfølgelig min store hobby, det jeg lever og brenner for utenom familie,venner og jobb. Jeg har vært aktivt i et ganske lite og ungt miljø helt siden jeg starta med det før jeg kunne kjøre bil, nemmelig bilstereo. Mange sier at jeg må se til og bli voksen, jeg kan jo ikke drive med bilstereo i en alder av nesten 40 år, men vet dere hva, det er min store hobby, og en hobby blir man ikke for gammel til!!
Jeg hadde en bil jeg skulle gjøre klar for en ny sesong, men litt vanskelig når man ikke får lov til og løfte mye, man må ta det med ro, jeg holdt på og gå på veggen, eller jeg gjorde det psykisk, jeg fikk meg en kjempe smell, så var uunngåelig og ta kontakt med det offentlige psykiske helsevesenet.
Jeg fikk beskjed hos legene at jeg ville minimum være sykemeldt i 6 mnd framover, jeg ble litt knust og litt letta for jeg hadde blitt skremt en del ettersom dette skjedde på jobben og hadde fått forklart at en stor grunn til at folk får hjerteinfarkt er stress, og det er en jobb med en del stress.
Jeg husker første dagen hos psykiater, jeg har vel sjeldent vært mere sliten etter 45 minutter med snakk, det var mange redsler og frykt som kom ut og vi hadde bare så vidt skrapa på overflata.
Det er mye som skal fram under sånne sesjoner, mye gammelt som må opp først, det kan jo ikke legges under en stol at jeg er kjent med psykiatrien fra før ettersom jeg hadde meg et skudd før baugen for en del år tid siden.

Jeg mener vi alle har en koffert dragende etter oss gjennom livet, der vi legger ting i, som sorger,gleder, ting som har skjedd fysisk og psykisk med oss, som vi legger i den kofferten. Men man har forskjellige mennesketyper, du har de som har kofferten åpen hele tiden og minner seg sjøl konstant på alle de tingene og drar dem opp i tide og utide og som egentlig trives med det selv om dem ikke sier det.
Og så har du dem som drar med seg kofferten gjennom livet og åpner den en gang i blant for og bare minnes hvordan dem egentlig ikke vil ha det eller oppleve på nytt og lukker lokket etter og tatt den kikken.
Så har du dem som aldri åpner den i det hele tatt, men etter ei stund så blir den for full og til slutt så sprekker den og alt velter ut....
Jeg har alltid vært den som har åpna den en gang i blant, men nå hadde jeg lukka den for jeg skyvde alt foran meg, jeg ville ikke kikke i den og tenke og den sprakk noe helt for jævlig, jeg møtte vel god norsk fjellvegg i ca 1000km/t
Mye pga at jeg ikke fikk sove, jeg fikk tenke for mye for det går faktisk an.
Jeg fikk ordna meg dobbelt timer hos psykiatern for jeg skjønte etterhvert at jeg var på vei mot stupet, jeg var på tur mot totalt sammenbrudd..........

Heldigvis i denne tida så hadde det gått en mnd tid så jeg kunne endelig tilbringe en del tid på verkstedet og begynne og pusle på bilen og mitt lille bilstereoprosjekt, de som kjenner meg vet at når det gjelder bilstereo så er det en liten sarkasme, for har aldri gjort det smått....
Samt at jeg begynte og finne ro i trua mi, jeg pusla med runene mine, jeg gjorde små ritualer for at jeg skulle bli bedre. PS er blitt en djevel i å spå runer ;-)

Jeg må si noen år med denne hobbyen min bilstereo, mange ser det som harry, umodent men det skal dere bare få tro, for jeg vet hvor mye glede det gir meg, jeg slutta og konkurrere for mange år siden da det plutselig ikke var noe gøy lengre. Det var baksnakking, mobbing og alt som et hvilkent som helst miljø uansett om det er hest eller marsvin polering. Jeg for min del har prøvd med det jeg kan og bidra til at denne sporten/miljøet skal bli tettere, hjelpe hverandre og ikke minst få alle til og føle seg velkommen selv om man har et anlegg til 1500kr eller 150.000kr, det spiller ingen rolle, det må være plass for alle elementer.
Folk skal ikke være redde for og på en konkuranse for og bli ledd av pga utseende på bilen eller prisen på anlegget. Folk skal føle seg velkommne og godt motatt!!
Jeg har hatt mye gratisjobbing for andre jeg hjelper med stereo, men er ikke det man skal, hjelpe hverandre? Dele kunnskap? vise forståelse.........
Legger ved noen bilder av hobbyen min som har blitt en stor del av livet mitt som jeg har klart og knytta kontakter og venner over hele kloden.

Men må heller ikke glemme familie,venner og bekjente som har hjulpet meg gjennom de tyngste tidene med psykiske problemer......



Men til slutt så må jeg si at vi mennesker må ikke tro at vi er uovervinnelige når det gjelder psyken, ikke vær så dum og tro at dette kan ikke skje meg, for det vil det til syvende og sist, det kommer ann på hvordan du behandler kofferten din.....
Skulle den gå i stykker så ta til fornuft og be om hjelp....selv om det kan ta tid, bruk kjeften din og snakk med andre, selv om det er en arbeids kompis eller kona di, alt hjelper!!
De prøver selvfølgelig og få deg til og gå på lykkepille og angstdempende for det er enklere og billigere enn og faktisk få gjort noe med problemet.
Psykologer og psykiatere koster penger, det koster ikke så mye med medisiner, jeg tok ikke i mot medisiner pga en dårlig opplevelse med lykkepille fra den gangen for flere år siden når jeg møtte veggen for første gangen..........


Dette er MEG og MINE meninger og det kan INGEN ta i fra meg....







1 kommentar: