Ja som sagt, her har ting endra seg. Jeg skjønner jo det at ting forandrer seg fort, det er ikke noe man planlegger, men heller noe som bare skjer........Og godt er det.
Tja, kan vel begynne med den ene telefonsamtalen som forandra en del, min far var tatt for fyllekjøring og var nå på avrusning i Lillehammer......
Nå datt en del brikker på plass for meg, han har sliti med alkoholen i en drøssevis av år, jeg hadde prøvd og få han til og slutte i massevis av år, eller i alle fall tone det ned.
For dette ble progresivt for han, begynte med en liten dram på kvelden, til at han drakk i smug og satte fram en flaske der han prøvde og overbevise meg hvor lite han hadde drukket den dagen og hvor flink han var....MEN er man barn av en alkaholiker så kjenner man lusa på gangen og viste at en eller annen plass stod det ei flaske som han supa av, for man blir IKKE full på 1 dram.
Husker ungdomstida mi var slitsom, vi sleit med dårlig økonomi, ting gikk liksom ikke helt bra, husker det var i denne tida det eskalerte, jeg vegra meg for og ha besøk i den tida, for som regel satt fatteren i stolen sin drita og vrøvla, eller for den saks skyld midt på tirsdagen.
Det skal sies at Pappa var aldri en slem alkaholiker eller kranglete mot meg i alle fall, det var vel mangelen på grenser jeg hadde, var ute så lenge jeg ville, skulka skolen mye, starta og drekke ganske tidlig jeg og, noe som ville merke livet mitt senere i livet, men det tar men en annen gang. Men tilbake til da, jeg satt på kontoret vi hadde i leiligheta, der ringer fatter og forteller dette, jeg husker at jeg gråt lenge etter den telefonen, ikke for jeg var lei meg, men for jeg var glad at endelig var det en sjangse og få se fatter edru for første gang siden slutten av 80 tallet, få til bake pappaen min jeg hadde savna i så mange år.
Det var en liten hake med det hele, jeg ble innvitert av avrusningsklinikken til og komme opp på den siste uka av avrusninga hans på ei såkalt familie uke, når jeg sier hake, så er det vel noe av den tøffeste uka jeg har hatt i hele mitt liv sånn psykisk og ikke fysisk, jeg hadde og en mørk hemmelighet som jeg ikke hadde giddi og fortelle pga pappas alkaholisme.
Jeg lærte mye den uka, både om meg selv og andre, noe av det var kjent. Første dagen satt vi i en ring da vi skulle reise oss og presentere oss, enten som ekstefelle av rusmisbruker eller sønn/datter. Eller hovedpersonen selv måtte reise seg og fortelle navnet og si at jeg heter XXXX og jeg er alkaholiker/rusmisbruker.
Da turen kom til meg så reiste jeg meg og slapp min bombe, Hei jeg heter Remi og jeg er rusmisbruker og sønn av en alkaholiker.......... Da var det en som fikk seg sjokk.
For en del år siden var jeg selv på vei utenfor stupet etter en ryggskade så ble det for mye smertestillende, jeg slutta og ta det for smerter, men tok de for og ruse meg pga personelig problemer. Og ting eskalerte, men jeg kom til et punkt etter noen år der jeg tok tak i det selv og dro selv på avrusning. Dette var første gang som jeg fortelte dette til min far, og je tenkte som så at klarte jeg det så klarte han det og.
Jeg lærte blant annet at skal man ha noen med og slutte med en avhengihet uansett om det er alkahol,piller,spilling,røyking eller onani så må personen klare og se problemet selv og ville gjøre noe med det. Er ikke personene motivert eller vil gjøre noe med dette, så går det heller ikke.
Jeg måtte klare det selv den gangen jeg måtte avruses pga jeg ikke turde og be om hjelp, sånn var min far og. Heldigvis ble han tatt for fyllakjøring så han hadde ikke noe valg, og jeg visate at det begynte og tære på han. På avrusinga hans ble vi satt i ett rom der vi skulle konfrontere pappa/mamma/ektefelle/bror/søster med alt vi hadde opplevd i løpet av alle årene med dems missbruk. Det er tøft og måtte si til sin far at slutter du ikke med drikkinga nå så får du ikke barnebarnet ditt mere, jeg var så lei av og se på det og ville ikke at Loke skulle få oppleve det jeg hadde opplevd med han.
Men tilbake til nåtiden, pappa har vært edru i snart 5 år, han har kjørt opp på nytt og fått et helt annet syn på livet, nå lever han for barnebarna sine, ringer hver dag for og få prate med dem. Jeg er kjempestolt av faren min nå, han klarte det jeg og klarte og overvinne sine egne demoner og leve videre. Takk for at jeg har fått pappan min tilbake......
Dette er meg og mine meninger og det kan INGEN ta i fra meg.
Fortsettelse følger.......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar