Snøøøøø.......

Vel da sitter jeg endelig her igjen etter noen dagers opphold, det var et par ting som dukka opp som gjorde at blogginga mi blei litt nedprioritert, men skal skrive om dette i senere innlegg.
Vel jeg satt her og tenkte på snø faktisk, dette fenomenet som bruker og komme i fritt fall fra himmelen, spesielt på kalde dager og som regel så kommer det som julekvelden på kjerringa for de fleste, det kan i alle fall virke sånn.
Jeg ser med min skrekk at man syter og klager på dette vite stoffet som kommer fra himmelen, jeg må ærlig innrømme at jeg ønsker IKKE snø i de mengder vi har fått det i år, men nå er det sånn at vi bor i Norge, og her har vi en del vintermånder som det som regel kommer snø på.
Det skrives spaltemeter på spaltemeter i både riksaviser og lokalaviser der man kan lese SNØKAOS.....KULDEBØLGE, men det som slår meg er at man ser på dette som en nyhet, bruker vi ikke å få snø vært år? og kommer ikke kulda vært år også?
En forsker hadde uttalt seg om dette og mente grunnen til vi ikke takla snøen så godt lengere er at vi har hatt snøfattige vinter i noen år nå, kan kanskje se meg enig i det, men samtidig husker jeg hva en ordentlig vinter var og, men dette ser ut til og gå i glemmeboken til de fleste.
Men det jeg tenkte mest på det var hvordan man så på snø før, jeg husker i min spede barndom så elska jeg snø, huska at jeg brukte og sitte i vinduene hjemme når høsten var gått og vente på det første tegnet på dette vite,myke men kalde skulle komme og legge seg som et slørete teppe og gjøre hard stivfrossen jord om til noe mykt og formbart.
Jeg husker at jeg var litt skeptisk til dette i begynnelsen, snø altså, likte ikke når det kom bak i nakken, men det gikk fort over, jeg husker gleden med og ta på seg ladda som vi kalte det ,eller lag på lag med ullsokker og springe ut i snøen med istede3tfor sko, det var som og springe på luft, det var en herlig følelse husker jeg.
Og å fly avgårde med sparken var noe spesielt og, særlig vist man hadde en nevenyttig Pappa som kunne snekre i sammen en plog til og ha foran på sparken, det var jo nesten som og kjøre brøytebilen det jo.
Husker og litt mere varme og koselige ting med snøen som barn, man lagde lykter av snøballer med levende lys inni mens man drakk en var og søt hjemmelaga kakao, en som var lagd på melk og ikke vann.
Så ble man eldre man begynte og nærme seg ungdom, man likte fortsatt snøen, men da var det som regel ski det gjaldt og bygge store snøborger, husker den tida alle skulle ha slalåmski og seilerjakke, og man skulle kjøre med beina mest mulig samlet så man hadde skikkelig stil, for meg var det forferdelig uinteressant, jeg kjørte ski for det var gøy, ikke for og se best ut i bakken, husker også at jeg begynte og få interesse for en nymode4rne ting i den tida som het snowboard, husker at jeg var veldig stolt over og være den første i venneflokken til og ha det.
Det var en frihetsfølelse og stå øverst i bakken og suse nedover, det skal sies at jeg ikke var den tøffeste der, jeg turde bestandig litt mindre enn de andre, det var ikke for at jeg var redd for og slå meg, men jeg var ganske kraftig i den tida, så jeg ville ikke drite meg ut for og gi dem et mobbegrunnlag, men dette med mobbing skal jeg ta opp i senere innlegg.
Men i den tida var det en fare med snøen også, og det var bøllene som bestandig skulle base deg, det vil si og dytte trynet ditt ned i snøen så du nesten ikke fikk puste, skjedde et par ganger med meg, men har ikke tatt skade av det, men akkurat den gangen var det helt forferdelig selvsagt, men kunne jo ha dødd på seg.
Da man ble enda eldre så var snø gøy pga skuter kjøring, husker et par lange skuterturer jeg var på, mye spenning og mye fart.
Så ble jeg så gammel at jeg hadde fått lappen for bil, og jeg husker den dagen det første snøfallet kom og jeg skulle ut og kjøre med bil, for og si det sånn så var jeg rimelig kvalm på hjemmoverveien, ikke pga frykt, men det ble tatt en del piruetter og diverse andre manøvere som ikke likna grisen, men pokker så gøy.
Husker spesielt når det hadde vært solid vinterføre ei stund så ble det mildvær og regn, oi oi oi, da var det spy piruett som gjaldt, det var og snurre rundt så mange ganger at men ropte både på elgen og på nåde.
Så gikk det noen år, jeg flytta sørover og så egentlig ikke mere til de gode vintrene som jeg var vant med, men jeg mista aldri den følelsen med snø.
Men så ble jeg litt for gammal igjen, jeg begynte og synes at denne snøen var no forbanna tull, og jeg bare lo av søringene som ikke klarte og holde seg på veien, hvor dårlig brøyta det er inne i byen,og jeg begynte å mislike snø sterkt, jeg er nå yrkessjøfør, og jeg må si at jeg missliker snøen enda mere, det er glatt, det er kaldt, det er upraktisk, det er tungvint, det er, vel kan ikke gjengi de orda jeg mener om snøen akkurat nå.
Jeg ser bare problemer med snøen, alt fra muligheten til og komme seg framgrøftekjøringer i år, folk stoler på for mye alle det tekniske hjelpemidlene bilen har, som antispinn og antiskrens, vel det hjelper ikke en dritt vist sjåføren ikke kan kjøre bilen på en fornuftig måte.
Det er ofte veldig dårlig brøyta for vi som kjører tungtransport, det taes ikke hensyn, derfor kan vi som kjøre tungbil virke overlegen og kjører på, men det er fordi noen bilister gir faen i oss!!!!
Og ei heller liker jeg og drive og flytte på denne snøen heller, menge gode ideer er blitt presentert for og slippe og gå med snøskuffa, alt fra dynamitt,flammekaster,løvblåser til og pisse det vekk, før man bittert må ta tak i snøskuffa og fortsette dette arbeidet som er til ingen nytte for faenskapen smelter jo allikevel.
Men det er nå jeg begynner og igjen glede meg over snøen, for de beste minnene mine fra vinteren, var alle de gode aketurene, skiturene og koseturene mine som jeg hadde med min pappa, som jeg er overlykkelige for og ha, takk pappa.
Det er da jeg tenker og gleder meg til jeg og min sønn skal ut og leke i snøen, når jeg og han skal skape de minnene han sitter igjen med hele livet og gleder seg over slik jeg gjør med min far, det er da jeg begynner og se gleden med snø igjen. Jeg gleder meg Loke tobias!!!!!

Dette er som sagt mine minner og mine meninger, og det er det som sagt ingen som kan ta i fra meg!!


R

Livet starter.....

Da satt jeg her igjen foran pc en min og funderer litt mens verandaleppa henger der, tannpina har ikke helt sluppet taket og ei heller hevelsen, ser nesten ut som jeg har tatt meg et par runder i ringen sammen med en tungvekter...
For en times tid siden la jeg meg litt på sofaen og slappa av litt mens mor koste litt med Loke gutten vår, før mor måtte en tur på do og far overtok kosen, han ble liggende på brystkassa mi og kikke på meg, det var da jeg tenkte at nå starter livet for den lille guttungen min, jeg tenker på de sorger, de gledene han må igjennom, hvor mye man må passe på som forelder i dagens samfunn for og skjerme disse nurkene mot det som lurer der ute.
Jeg tenker på hvor heldige vi var som barn for vi hadde ikke de inntrykkene som de små utsettes for nå!
Når jeg var ung fantes det bare en kanal, og det var NRK, og som alle vet er jo det en kanal som ikke er reklamefinnansiert, vel det er vel ikke helt riktig i dag, for jeg ser jo at diverse sendinger er sponset av.....
Det nærmeste vi kom noe annet enn NRK var videospiller (les: VHS spiller og BETA) og det var sånn at det var ikke alle som hadde råd til disse nye tingene, så vi unga brukte og samles for og se på film, husker til og med at vi leide filmer med trailere for filmer som kom.
Jeg kan heller ikke huske at det var mye reklame i aviser og ukeblad om vist du kjøper dette så blir du kongen på haugen, der gikk det heller på kunnskap om et merke, og hadde man et merke så holdt man seg til det.
Like heldige er vi ikke i dag, i dag bombarderes vi med reklame for alt, og det fokuseres mere og mere på utseende og hva man skal ha på seg eller bruke, det kan nesten virke som om det blir bare mere og mere viktig og se bra ut enn og føle seg bra.
Og reklame den blir bare mere og mere pågående i sin natur, den dukker opp over alt, på tv, i filmer, på internett over alt der vises sykelige tynne modeller, og kjøper du ikke dette så er du ikke kul nok, for og si det sånn, jeg liker og se bra ut, men så lenge klærne er reine og man lukter godt så burde det holde....
Jeg sier stakkars barnesinn/ungdomssinn som må utsettes for dette presset og jaget om å kjøpe blir du lykkelig av.
Alt er mere tilgjengelig nå enn det var før og mere enklere, det er blitt mere akseptert, og da tenker jeg på alle former for nytelse, jeg tenker på gruppepress denne guttungen må igjennom, som på lik linje jeg selv var igjennom, husker første gangen jeg stjal brennevin hos faren min, for jeg fikk beskjed at skulle jeg være med i den gjengen så måtte man ha børst, og når man begynte og røyke så var det fordi at man følte en samfølelse med sine venner som også røyka, det er vel ikke det mest graverende den fremtidige generasjonen skal utsettes for, i dagens samfunn er det hasj, legemidler, ghb, gbl osv, osv og innen den tid er det vel kommet et dussin nye rusmidler, og det er da jeg tenker med skrekk, hva vist han går den veien?
Jeg må ærlig innrømme at jeg har gjort mitt, jeg har testet litt av hvert, og det har ikke skadet meg så mye.....tror jeg i alle fall.
Men jeg mener at i dagens samfunn er det større kollektivt gruppepress blant unger/ungdom enn før.
Og jeg vet i mitt stille men dog smertefulle sinn akkurat nå at man kan ikke skjerme han mot alt, for klarer han og se farene da med overhysterisk far og mor?
Når jeg var ung og vi snakka om rusmisbrukere så var det noe fjernt, det var bare noe vi hadde sett på film.
Men det er ikke bare farene jeg tenker på, tenker på det gode og, når de3t første ordet kommer,når han kommer krypende inn i armkroken fordi at han har fått au au på albuen, når han kommer hjem med den første kjerligheten hans, når han sier at jeg er glad i deg pappa.........
Da får jeg en tåre i øyekroken når jeg ser det lille nurket som ligger oppe på pappas brystkasse og sover søtt mens han smiler litt, og tenker jeg gla i deg Loke Tobias, og denne tida skal jeg ta vare på for alt her i værden.
Som sagt er dette mine meninger og det er det ingen som kan ta i fra meg.


R

Tannhelse og andre småting

Sitter her foran pc en igjen og tenker, har hatt en dag jeg helst skulle vært foruten, dvs visse elementer med den.
Akkurat nå er det idyll, Loke ligger og koser seg med kveldsmaten mens far sitter og skriver litt.
Det elementet som jeg skulle vært forruten er TANNPINE, det begynte forsiktig i går, men jøssenavn det har økt, trudde på et tidspunkt at kjeften min skulle eksplodere....
Jeg har ganske dårlige tenner, dvs det siste overslaget jeg fikk hos en tannlege var såpass mye at jeg nesten ikke tør og nevene det her, men akkurat nå så er jeg blottet for frykt for og ytre meg, overslaget var på ca 100.000 kr!!!!
Det skal sies at den dårlige tannhygiene er det jeg sjøl som har stått for, det har vært mye tannlegeskrekk, dårlig økonomi og rett og slett gi faen holdning tidligere, og det får jeg svi for nå.
Men nå er det sånn at jeg har store problemer og gå inn på et tannlegekontor uten og få et angstanfall, jeg kan ikke sette noe årsak, bortsett fra dårlige minner om smerte og man fikk vite at dette gjorde ikke vondt....Hvorfor kan de ikke bare si som det er til unga, at dette gjør litt vondt, men det blir så mye bedre etterpå, og for ikke og snakke om langtidsfordelene med det.
Det er da jeg tenker på den offentlige tannhelsetjenesten, de har blitt mye flinkere enn dem var, men jeg tror det er mang en skoletannlege som har gitt mye tannlegeskrekk og bunnløs angst til unger og ungdom, hvorfor er det ikke erstatnings ordninger på lik linje med mange andre ting????
Det er ikke at jeg skal ha noe for dårlige minner eller rettferdiggjøre den dårlige tannhygiene jeg hadde før.
Og så er det priser på tannhelsetjenester, hvorfor i all værden er det ikke egenandel på dette??
Hvorfor skal det ikke være egenandel på dette med lik linje som vanlige legetjenester??
Man har jo ansvar for sin egen allmen helse, så hvorfor ikke tenner? for og sette ting på spissen, vist jeg skulle være så dum og dette i fylla og brakk beinet pluss hofta, så skulle jeg ha betalt 450.000 for operasjon og recovery?
Derfor tenker jeg i mitt stille sinn akkurat det at hvorfor i velferdstaten Norge har vi ikke egenandel på tannhelsetjenester som jeg vet dem har i andre land? Hadde jeg hatt muligheten for og betale 300 kr i egenandel hver gang jeg var hos tannlegen hadde dette ikke vært et problem nå, for nå har jeg såpass tannpine at angst får være angst, og til helvete med tannpina!!!!
Hadde det ikke vært for reseptfrie smertestillende hadde jeg vel ligget i en liten krok en eller annen plass i leiligheten min og grini modige tårer mens jeg hadde funnet fram nebbtanga fra verktøyskrinet og gjort klar ei flaske Vodka som anestesi.....
Der er en annen ting jeg har fundert på, er vi blitt mere pysete når det gjelder smerte??? Før i tida, vist man hadde hodepine eller tannpine, så var det ikke bare og stikke på bensinstasjonen og kjøpe seg en pakke Ibux og Paracet!
Der jeg kommer opprinnelig i fra måtte man stole på at naboen kanskje hadde noe liggende eller bare ta det som en mann og bite det i seg.
Eller vente til mandagen når apoteket åpnet 3 mil unna, og da kjørte man ikke bare til apoteket for og kjøpe Paracet.
Jeg kjenner folk som bruker to esker Ibux i uka, for dem sliter med diverse muskelplager, da spør jeg meg selv, er det ikke på tide og kanskje ta seg et par sykedager, eller i alle fall roe tempoet ned ei stund istedet for og utsette kroppen for slike ting?
Nå er jeg ikke akkurat den mannen som tyr til det minst, sliter med både vond skulder og rygg, men jeg prøver i alle fall og begrense det til det minimumet.
Jeg ser ungdommer som blader Red Bull og Paracet for og klare dagen, da er ting gått for langt synes jeg!!!!
Da skal jeg ta tannpina mi og avslutte for i dag, og jeg gjentar at dette er mine meninger, og det er det ingen som kan ta i fra meg!!!!

R

Mennesker.......

Hmmmmmmmm.......jeg satt her foran datamaskinen og tenkte for meg selv hvor rare vi mennesker er, inkludert meg selvfølgelig, skal ikke sitte her og si at jeg er et dydsmenneske som følger alle regler og er en mønsterborger, har da mine svin på skauen som det heter.
Men jeg ser at vi har lett for og dømme mennesker, om det er meningene demmes, religionen, utseende eller bare for at vi ikke liker den eller dem.
Man blir mobba, man er mobber....... vi tenker lite over handlinger, som vi vet så har en handling som regel en reaksjon, kjenner man mennesket godt så kan vi si noe, så har man ødelagt dagen for dette mennesket, hva er vitsen?
For man vet jo det at vi hater når vi blir utsatt for dette selv, så gjør man dette mot andre.
Vi mennesker vi elsker og liker og er umettelige på katastrofer.
Jeg tenker blant annet på bilulykken i Nord-Norge der 5 mennesker omkom, første gang jeg hørte om den så tenkte jeg i mitt stille sinn da jeg leste om dette på nettet der det var lagt ut metervis med spalteplass og om oppfordringer vist du hadde mobilvideo fra ulykkestedet så ble du oppfordra til og sende inn, da tenkte jeg meg så, hadde de pårørende fått vite noe, eller måtte de lese det på nettet????
Her blir man oppfordra til og tenke på facebook og ikke legge ut ting om ulykker og tragedier før det er gått minimum 24 timer, men vi mennesker er blitt så nyhetshungrig at det er helt greit og lese det på nettet 2 minutter etterpå, for det er jo nyheter og ikke en statusoppdatering......
Men ikke for og ta lett på det så er dette en katastrofe, har fått vite det jeg trenger der og at mine tanker går til de etterlatte
Husker i gamledager da vi mennesker måtte lese dette dagen etterpå i ei papiravis, fysj a meg så bedre værden har blitt.
Jeg må innrømme at jeg liker og lese aviser, jeg syns det er spennende og lese og drømme seg bort, men da er da jeg får tankene mine, på hvordan vi klarte oss før.
Leste her om dagen i Sandefjords blad at folk ringer nødtelefonen for de ikke kommer seg ut av avkjøringen si med bilen sin for at hovedveien er blitt brøyta og det er kommet snø i demmes oppkjørsel........Jøsses tenkte jeg, er det ikke bare og komme seg ut og måke da, eller er vi blitt for late til og bruke musklene våre, eller skitne til det fine tøyet vårt som vi har tatt på oss?
Lurte på hva dem gjorde i gamle dager? Nesten som jeg lurer på om værden eksisterte for 30 år siden, det må sies at dette er sagt i en ganske så sarkastisk tone for dem som leser dette feil!!!
Er yrkessjåfør av yrke, og jeg må ærlig innrømme at vi får mye ufortjent pepper, mye er fortjent også, men som jeg sa tidligere i innlegget her for en hver enkelt handling så er det en reaksjon.
Det er da jeg tenker på hva pokker tenker de andre på?
Eksempel, jeg kommer rullende med mellom 16 og 50 tonn, plutselig så går to felt på veien og over til et felt og her kommer det en bil i full fart bak meg og SKAL forbi, det siste jeg ser før jeg låser bremsene mine er de redde barneøynene fra baksetet for mor og far skal komme seg foran det trege vogntoget, men det det ender med er som regel er at personbilen senker farta enda mere......Da lurer jeg virkelig hva dem tenker med disse menneskene som har så dårlig tid at dem setter sine egne liv på spill og sine barns.....
Hva lærer dem ungene sine med sånne beslutninger?
Tror nok ikke værden blir bedre med meningene mine, men det er i alle fall mine meninger og det er det ingen som kan ta i fra meg!!!

R

Ny begynnelse......

Den 30.11.2010, kl 01.11 forandra verden min seg, jeg fikk muligheten og følge med på kansje noe av det mest fantastiske i verden, det var en begynnelse for et nytt liv og en ny begynnelse for meg.......
Jeg hadde vært med på fødselen av min sønn Loke Tobias.
Nå skjønte jeg hva alle fedre hadde fortalt meg, når det gjaldt følelser,lykkerus og redsel.
Jeg rekapitulerer litt lengere bak i tid, for det var en hendelse forrut denne fødselen som fikk meg og tenke på hvor glad man kan bli i mennesker, og hvor redde man kan bli for og miste dem, dere skjønner så hadde min samboer termin 28 Desember. Men allerede den 22 Desember fikk jeg en telefon som fikk hele min lille verden på skakke, min høygravide samboer ringte meg for og si at hun hadde vært og vraka den nyinnkjøpte stasjonsvogna vår, eller rettere sagt, hun hadde blitt påkjørt bakrfra, jeg kjente både angst og redsel komme over meg.
Heldigvis så er ikke jobben min langt unna hjemme, for og si det sånn så ble ikke fartgrensen holdt på hjemmoverveien, sammtidig så gikk det en strøm av følelser gjennom meg, alt fra bunnløs angst til rein skrekk redsel, jeg tenkte alt fra det værste til det beste, for og si det slik, jeg har vel alldri hatt mere vondt i magen, tanken på den skjønne samboeren min skadet, til det ufødte inni mors mage skadet.........DEN følelsen slipper ikke enda!
Men enden på visa var at alt gikk bra, det var et døgn på sykehus, men alt vel.
Den natta fikk jeg reflektert mye, det ble ikke mye søvn, men tanken på og miste noen på den måten er forferdelig, men det er en tanke man vet kommer en eller annen gang til og bli virkelig, men det er noe vi mennesker glemmer ofte, så er det at slike ting skjer, og man blir ofte rammet, men man blir like forbauset hver gang.
Onsdag 29 Desember, kl 18.00, jeg er akkurat kommet hjem fra jobb, jobber litt snodig, jobber fra 12.00 til 20.00 hver dag, og det blir kalt for skift.....
Vel samboern min hadde hatt vondt fra dagen før, men etter utallige samtaler fra venner og bekjente og samtale med jormødre på fødeavd så fikk vi fortalt at det var normalt, vi måtte vente til vannet hadde gått.
Men jeg hadde mine mistanker denne kvelden, og skrev opp hver gang hun hadde det vondt, jo seinere på kvelden det ble, jo mere regelmessig ble det, jeg dre og styrte med middag og sprang att og fram for og notere tider, og varigheter.
Vi hadde i denna tida besøk av hennes søster, som nå begynte og bli merkelig stille og bekymra.
Rundt kl 22.00 var det bare 5 til 6 minutter mellom hver gang, og jeg hørte at stemmen hennes forandra seg, vi begynte og nærme oss urkvinnen i røst, da ringte jeg fødeavdelinga, vi fikk beskjed om og komme inn.
Jeg og søstra hennes fikk stablet hun i bile, som var liten og trang, men den fungerte i alle fall, for den nyinnkjøpte familiebilen stod hos den lokale bil opphuggern, og arbeidsbilen min er bare en toseter som knapt er kjørbar, så det ble søster bilen.
Når vi endelig var stabla alle mann i bilen fikk jeg beskjed om og ta det med ro i humper i veien, for det gjorde vondt, vel ironien er jo den at vi bor i Norge, litt utenfor allfarvei, og da er det ikke annet en humper, men det skal jeg blogge om en annen gang.
Jeg følte at det gikk tregt, selv om vi kjørte i fartsgrense og litt til, ble bedre når vi endelig kom ut på E-18, men på grunn av enkelte som tar seg søndagsturer på en onsdagskveld, så gikk det atter tregt.
Vi kom oss endelig på sykehuset, fikk lempa hun inn i rullestol og trilla avgårde mot fødeavdelinga, de3 første tankene som slo meg var at vi kom opp, de kontollerte henne og vi ble sendt hjem. Vi var førstegangsfødene, så tanken var jo ikke helt bak mål.
Vi kom opp og ble geleidet inn på noe dem kalte ventestue, hun vrengte av seg klærne for hun holdt på og koke vekk.
Inn kom en jordmor som skulle ta og sjekke litt, for vi fikk forklart at så lenge vannet ikke var gått og siden hun var førstegangsfødene så var det normalt og ha en åpning på 1 til 2 cm.
Mens hun holdt på og undersøke henne fikk jordmora et rart annsiktsutrykk, og snudde seg mot samboeren min og sier : Nå blir du vel glad, du har 8 cm åpning vennen min. klokka var da 23.05
Da begynte ting og gå fort, vi ble flyttet over til ei fødestue, en del elektronikk ble festet på henne, og ting ble gjort klart, mellom riene hennes ble hun gjort oppmerksom på at hun kunne få både epidural og lystgass, men det ble kontant avist.
I denne perioden kjente jeg urkvinna i henne kom bare mere og mere fram, stemmen ble grovere og gikk dypere og dypere og fikk mere mening, og nå viste hun krefter, for hver gang riene kom så ble handa mi mere og mere skvisa, jeg hjalp til med og holde ryggen hennes oppe mens hun pressa, og for og si det sånn, jeg er en ganske røslig kar, men detta va ikke no macth akkurat i det øyeblikket.
Plutselig så forandra mitt liv seg,vårt liv seg, klokka var 11 minutter etter 01, og der lå sønnen min rett foran meg og kikka på meg, jeg brast i gråt av glede,jeg skjønte at fra det nanosekundet til han kom ut så var livet mitt forandret og tatt en ny retning.
Jeg husker at jeg måtte ut og ta meg en røyk men dem gjorde litt sy arbeide på samboeren min, jeg møtte et par andre nybakte fedre, for du så lykken, du så det enorme gliset dems.
Det var i dette øyeblikket jeg bestemte meg for og blogge, ikke bare om det nydelige barnet vi skapte, men også om politikk, sysnpukter, fjas og morro, sorger, og mine ytringer, skråbikk, mine meninger.
Og apropos Guttungen min, så er det foringstid så til neste gang, adjø........


R