Ny begynnelse......

Den 30.11.2010, kl 01.11 forandra verden min seg, jeg fikk muligheten og følge med på kansje noe av det mest fantastiske i verden, det var en begynnelse for et nytt liv og en ny begynnelse for meg.......
Jeg hadde vært med på fødselen av min sønn Loke Tobias.
Nå skjønte jeg hva alle fedre hadde fortalt meg, når det gjaldt følelser,lykkerus og redsel.
Jeg rekapitulerer litt lengere bak i tid, for det var en hendelse forrut denne fødselen som fikk meg og tenke på hvor glad man kan bli i mennesker, og hvor redde man kan bli for og miste dem, dere skjønner så hadde min samboer termin 28 Desember. Men allerede den 22 Desember fikk jeg en telefon som fikk hele min lille verden på skakke, min høygravide samboer ringte meg for og si at hun hadde vært og vraka den nyinnkjøpte stasjonsvogna vår, eller rettere sagt, hun hadde blitt påkjørt bakrfra, jeg kjente både angst og redsel komme over meg.
Heldigvis så er ikke jobben min langt unna hjemme, for og si det sånn så ble ikke fartgrensen holdt på hjemmoverveien, sammtidig så gikk det en strøm av følelser gjennom meg, alt fra bunnløs angst til rein skrekk redsel, jeg tenkte alt fra det værste til det beste, for og si det slik, jeg har vel alldri hatt mere vondt i magen, tanken på den skjønne samboeren min skadet, til det ufødte inni mors mage skadet.........DEN følelsen slipper ikke enda!
Men enden på visa var at alt gikk bra, det var et døgn på sykehus, men alt vel.
Den natta fikk jeg reflektert mye, det ble ikke mye søvn, men tanken på og miste noen på den måten er forferdelig, men det er en tanke man vet kommer en eller annen gang til og bli virkelig, men det er noe vi mennesker glemmer ofte, så er det at slike ting skjer, og man blir ofte rammet, men man blir like forbauset hver gang.
Onsdag 29 Desember, kl 18.00, jeg er akkurat kommet hjem fra jobb, jobber litt snodig, jobber fra 12.00 til 20.00 hver dag, og det blir kalt for skift.....
Vel samboern min hadde hatt vondt fra dagen før, men etter utallige samtaler fra venner og bekjente og samtale med jormødre på fødeavd så fikk vi fortalt at det var normalt, vi måtte vente til vannet hadde gått.
Men jeg hadde mine mistanker denne kvelden, og skrev opp hver gang hun hadde det vondt, jo seinere på kvelden det ble, jo mere regelmessig ble det, jeg dre og styrte med middag og sprang att og fram for og notere tider, og varigheter.
Vi hadde i denna tida besøk av hennes søster, som nå begynte og bli merkelig stille og bekymra.
Rundt kl 22.00 var det bare 5 til 6 minutter mellom hver gang, og jeg hørte at stemmen hennes forandra seg, vi begynte og nærme oss urkvinnen i røst, da ringte jeg fødeavdelinga, vi fikk beskjed om og komme inn.
Jeg og søstra hennes fikk stablet hun i bile, som var liten og trang, men den fungerte i alle fall, for den nyinnkjøpte familiebilen stod hos den lokale bil opphuggern, og arbeidsbilen min er bare en toseter som knapt er kjørbar, så det ble søster bilen.
Når vi endelig var stabla alle mann i bilen fikk jeg beskjed om og ta det med ro i humper i veien, for det gjorde vondt, vel ironien er jo den at vi bor i Norge, litt utenfor allfarvei, og da er det ikke annet en humper, men det skal jeg blogge om en annen gang.
Jeg følte at det gikk tregt, selv om vi kjørte i fartsgrense og litt til, ble bedre når vi endelig kom ut på E-18, men på grunn av enkelte som tar seg søndagsturer på en onsdagskveld, så gikk det atter tregt.
Vi kom oss endelig på sykehuset, fikk lempa hun inn i rullestol og trilla avgårde mot fødeavdelinga, de3 første tankene som slo meg var at vi kom opp, de kontollerte henne og vi ble sendt hjem. Vi var førstegangsfødene, så tanken var jo ikke helt bak mål.
Vi kom opp og ble geleidet inn på noe dem kalte ventestue, hun vrengte av seg klærne for hun holdt på og koke vekk.
Inn kom en jordmor som skulle ta og sjekke litt, for vi fikk forklart at så lenge vannet ikke var gått og siden hun var førstegangsfødene så var det normalt og ha en åpning på 1 til 2 cm.
Mens hun holdt på og undersøke henne fikk jordmora et rart annsiktsutrykk, og snudde seg mot samboeren min og sier : Nå blir du vel glad, du har 8 cm åpning vennen min. klokka var da 23.05
Da begynte ting og gå fort, vi ble flyttet over til ei fødestue, en del elektronikk ble festet på henne, og ting ble gjort klart, mellom riene hennes ble hun gjort oppmerksom på at hun kunne få både epidural og lystgass, men det ble kontant avist.
I denne perioden kjente jeg urkvinna i henne kom bare mere og mere fram, stemmen ble grovere og gikk dypere og dypere og fikk mere mening, og nå viste hun krefter, for hver gang riene kom så ble handa mi mere og mere skvisa, jeg hjalp til med og holde ryggen hennes oppe mens hun pressa, og for og si det sånn, jeg er en ganske røslig kar, men detta va ikke no macth akkurat i det øyeblikket.
Plutselig så forandra mitt liv seg,vårt liv seg, klokka var 11 minutter etter 01, og der lå sønnen min rett foran meg og kikka på meg, jeg brast i gråt av glede,jeg skjønte at fra det nanosekundet til han kom ut så var livet mitt forandret og tatt en ny retning.
Jeg husker at jeg måtte ut og ta meg en røyk men dem gjorde litt sy arbeide på samboeren min, jeg møtte et par andre nybakte fedre, for du så lykken, du så det enorme gliset dems.
Det var i dette øyeblikket jeg bestemte meg for og blogge, ikke bare om det nydelige barnet vi skapte, men også om politikk, sysnpukter, fjas og morro, sorger, og mine ytringer, skråbikk, mine meninger.
Og apropos Guttungen min, så er det foringstid så til neste gang, adjø........


R