Livet forandrer seg.........Del 5.......En stor takk......Kommet hjem......Gjennoppbyggingen av meg selv......hobby.....

Jeg må si at de dagene jeg var igjennom vil jeg rette en stor takk til kanskje en yrkesgruppe som blir glemt, de jobber for og holde oss i livet og når livet ebber ut, trøste oss, bare være der når man trenger det selv om de egentlig ikke har tid til det. Traff til og med et par som ikke var så hyggelig i grunn, men på en måte skjønner jeg det når jeg ser hvor mye press de jobber under, alt de må finne seg i, jeg snakker om sykepleiere, pleiere, portører og omsorgsarbeidere.
Jeg kan ikke takke dere nok når jeg ser den enkeltes dedikasjon for jobben og hjelpe andre, selv om det er en jobb som mange sier. Men dere gjør så mye annet og, som nevnt tidligere der trøster, dere tar i mot frustrasjoner, kjeft, sure og krevende pårørende, men allikevel klarer dere de situasjonene bedre enn hva jeg hadde gjort, jeg hadde vel trøkka et bekken langt opp der sola ikke skinner.
Jeg så at dere opplever mye på godt og vondt, dere er der når livet begynner og dere er der når livet slutter, så en STOR takk fra meg, dere gjør en fantastisk jobb og betyr mye for de fleste av pasientene. TAKK.

Vel etter jeg var kommet hjem så prøvde jeg og få dagene og stabilisere seg, men var vanskelig, hadde fått kjøreforbud de neste to ukene, jeg fikk ikke lov og løfte tyngre enn 1.5kg i 1 mnd, var litt vanskelig og la være når småtrollene kom og ville ha kos og trøst fra pappa, er faktisk litt tøft og måtte si det, for de forstår ikke det så godt.
Jula nærma seg med stormskritt, julegaver skulle handles inn, noe som ble litt keitete, men fikk det til for der er madammen fantastisk, omsorg er noe henne kan.
Vel når det gjaldt søvn så gikk det til hælvette for og si det på godt nordnorsk, på det verste så sov jeg vel 1,5 timer på 3 døgn, selv om man hadde fått både beroligende og sovemedisiner, en del av det kom fra mareritt som hver gang jeg lukka øya mere en 1min kom, det var mange scenarioer som kom, men alle hadde den samme utgangen, enten døde jeg, eller så tok jeg med meg mange liv i grava, gråtende barn, madammen,far,mor,familie og venner......

Men det var også en uro i kroppen som jeg hverken forklare eller sette fingeren på, jeg fant en del ro i familien,venner og selvfølgelig min store hobby, det jeg lever og brenner for utenom familie,venner og jobb. Jeg har vært aktivt i et ganske lite og ungt miljø helt siden jeg starta med det før jeg kunne kjøre bil, nemmelig bilstereo. Mange sier at jeg må se til og bli voksen, jeg kan jo ikke drive med bilstereo i en alder av nesten 40 år, men vet dere hva, det er min store hobby, og en hobby blir man ikke for gammel til!!
Jeg hadde en bil jeg skulle gjøre klar for en ny sesong, men litt vanskelig når man ikke får lov til og løfte mye, man må ta det med ro, jeg holdt på og gå på veggen, eller jeg gjorde det psykisk, jeg fikk meg en kjempe smell, så var uunngåelig og ta kontakt med det offentlige psykiske helsevesenet.
Jeg fikk beskjed hos legene at jeg ville minimum være sykemeldt i 6 mnd framover, jeg ble litt knust og litt letta for jeg hadde blitt skremt en del ettersom dette skjedde på jobben og hadde fått forklart at en stor grunn til at folk får hjerteinfarkt er stress, og det er en jobb med en del stress.
Jeg husker første dagen hos psykiater, jeg har vel sjeldent vært mere sliten etter 45 minutter med snakk, det var mange redsler og frykt som kom ut og vi hadde bare så vidt skrapa på overflata.
Det er mye som skal fram under sånne sesjoner, mye gammelt som må opp først, det kan jo ikke legges under en stol at jeg er kjent med psykiatrien fra før ettersom jeg hadde meg et skudd før baugen for en del år tid siden.

Jeg mener vi alle har en koffert dragende etter oss gjennom livet, der vi legger ting i, som sorger,gleder, ting som har skjedd fysisk og psykisk med oss, som vi legger i den kofferten. Men man har forskjellige mennesketyper, du har de som har kofferten åpen hele tiden og minner seg sjøl konstant på alle de tingene og drar dem opp i tide og utide og som egentlig trives med det selv om dem ikke sier det.
Og så har du dem som drar med seg kofferten gjennom livet og åpner den en gang i blant for og bare minnes hvordan dem egentlig ikke vil ha det eller oppleve på nytt og lukker lokket etter og tatt den kikken.
Så har du dem som aldri åpner den i det hele tatt, men etter ei stund så blir den for full og til slutt så sprekker den og alt velter ut....
Jeg har alltid vært den som har åpna den en gang i blant, men nå hadde jeg lukka den for jeg skyvde alt foran meg, jeg ville ikke kikke i den og tenke og den sprakk noe helt for jævlig, jeg møtte vel god norsk fjellvegg i ca 1000km/t
Mye pga at jeg ikke fikk sove, jeg fikk tenke for mye for det går faktisk an.
Jeg fikk ordna meg dobbelt timer hos psykiatern for jeg skjønte etterhvert at jeg var på vei mot stupet, jeg var på tur mot totalt sammenbrudd..........

Heldigvis i denne tida så hadde det gått en mnd tid så jeg kunne endelig tilbringe en del tid på verkstedet og begynne og pusle på bilen og mitt lille bilstereoprosjekt, de som kjenner meg vet at når det gjelder bilstereo så er det en liten sarkasme, for har aldri gjort det smått....
Samt at jeg begynte og finne ro i trua mi, jeg pusla med runene mine, jeg gjorde små ritualer for at jeg skulle bli bedre. PS er blitt en djevel i å spå runer ;-)

Jeg må si noen år med denne hobbyen min bilstereo, mange ser det som harry, umodent men det skal dere bare få tro, for jeg vet hvor mye glede det gir meg, jeg slutta og konkurrere for mange år siden da det plutselig ikke var noe gøy lengre. Det var baksnakking, mobbing og alt som et hvilkent som helst miljø uansett om det er hest eller marsvin polering. Jeg for min del har prøvd med det jeg kan og bidra til at denne sporten/miljøet skal bli tettere, hjelpe hverandre og ikke minst få alle til og føle seg velkommen selv om man har et anlegg til 1500kr eller 150.000kr, det spiller ingen rolle, det må være plass for alle elementer.
Folk skal ikke være redde for og på en konkuranse for og bli ledd av pga utseende på bilen eller prisen på anlegget. Folk skal føle seg velkommne og godt motatt!!
Jeg har hatt mye gratisjobbing for andre jeg hjelper med stereo, men er ikke det man skal, hjelpe hverandre? Dele kunnskap? vise forståelse.........
Legger ved noen bilder av hobbyen min som har blitt en stor del av livet mitt som jeg har klart og knytta kontakter og venner over hele kloden.

Men må heller ikke glemme familie,venner og bekjente som har hjulpet meg gjennom de tyngste tidene med psykiske problemer......



Men til slutt så må jeg si at vi mennesker må ikke tro at vi er uovervinnelige når det gjelder psyken, ikke vær så dum og tro at dette kan ikke skje meg, for det vil det til syvende og sist, det kommer ann på hvordan du behandler kofferten din.....
Skulle den gå i stykker så ta til fornuft og be om hjelp....selv om det kan ta tid, bruk kjeften din og snakk med andre, selv om det er en arbeids kompis eller kona di, alt hjelper!!
De prøver selvfølgelig og få deg til og gå på lykkepille og angstdempende for det er enklere og billigere enn og faktisk få gjort noe med problemet.
Psykologer og psykiatere koster penger, det koster ikke så mye med medisiner, jeg tok ikke i mot medisiner pga en dårlig opplevelse med lykkepille fra den gangen for flere år siden når jeg møtte veggen for første gangen..........


Dette er MEG og MINE meninger og det kan INGEN ta i fra meg....

Livet Forandrer seg.........Del 4.......En lett lek med døden.......Komme hjem.....

Vel jeg var kommet meg på sykehuset, Hadde fått sagt i fra til madammen som hadde fått ordna hastepass av det lille miraklet mitt, jeg fikk ringt mora til Sneipen (Loke) for jeg skulle egentlig hente han i barnehagen.
Som sagt ambulanseturen gikk kjapt, jeg ble ganske kjapt trilla inn på et observasjonsrom med diverse ledninger kobla til og dytta full av div sprengstoff og medisiner.
Men det største ønsket akkurat nå var og komme seg på dasss, jeg var vel gul i øya, men når jeg gikk av båra for og gå 2 meter til do, så kom knivene igjen......Og den fordømte elefanten satt på brystkassa igjen...
Fikk gjort mitt fornødne, sto vel og miga i 5 minutter føltes det ut som, så var det tilbake i sykehussenga, det kom kjapt både lege og sykepleier inn forklarte at de skulle ta prøver osv....osv....
Den mest jævlige av dem var bodgassprøven som hu måtte ta flere ganger....AU sier jeg bare. Vel jeg begynte og få ei sinnsyk hodepine og kroppen værka noe helt banalt, så ringte på søstrene og bestilte noe lindrene.
Gikk vel en time før en ganske ung Legedame kom inn og forklarte at prøvene viste lite og det var muligheter at jeg ble sendt hjem i løpet av ettermiddagen, men de var usikre.
Det gikk en time til og jeg fikk beskjed at jeg skulle bli over natta og skulle bli flytta til overvåkninga, det gikk noen minutter så kom en og flytta meg fra akutten til overvåkninga. Nå hadde jeg muligheten og gå ut og slappe mere av, men jeg skjønte ingenting, jeg var redd men usedvanlig overlegen av situasjonen.
Madammen måtte komme seg hjem og dro, lite viste jeg om den frykten som skulle komme, den natta da jeg lå våken og frykta for og alldri få se madammen, mine lykketroll, fisepotta og sneipen, familien og mine venner......
Etter hun var dratt kom det noen andre pleiere og leger, jeg fikk på meg en del andre ledninger og en boks som sendte all info fra ekg til blodtrykk til 5 etg og hjerteavdelinga. De gikk og jeg ante den første muligheten, jeg kom meg ut for og ta en røyk......På den tida var jeg en storrøyker, her snakker man 30 til 40 om dagen, mens jeg gikk ut så kjente at stikkinga var der og elefanten men ikke så ille pga netopp hadde fått mere sprengstoff og blodfortynnende.
Jeg var på tur til og gå tom for strøm på mobilen så tok sjangsen og labbe fra obs posten til kiosken på sykehuset, er ei god trasking når man har noen stikking i brystet mens en elefant sitter oppå det.
Jeg fikk handla både lader, ny ligther og ei baconpølse....guuuud den smakte helt nydelig, hadde ikke spist noe annet den dagen enn 2 tørre brødskiver.....lite viste jeg om at jeg dreiv en lett lek med døden for og si det sånn, jeg fikk tatt meg en blås på utsiden før jeg rusla ned på obs posten, men nå begynte ting og tilta, jeg var usikker på om jeg skulle si i fra, men venta.
Jeg fikk besøk av en veldig god venn av meg og fruen hans som jobba på sykehuset som kom innom med lader etter jeg hadde spurt etter, det var veldig opplysende for hele min situasjon.

Vi tok oss en tur ut, der jeg igjen fyrte opp en røyk, han ble faktisk irritert på meg hvorfor jeg gjorde det, han lurte på om det var tingen og gjøre etter noe sånt, jeg avfeide det med at jeg måtte ha noe og roe meg med, selv om jeg vet at puls går opp når man røyker....
Vel besøkt gikk og ble alene, det lå mange skjebner på obs posten, husker hun ene som lå der, vet ikke hva som feilte henne, men de skrikene og klynkinga kan jeg enda høre mens familien hennes var der bå hun om slippe om og dø pga smerter, hun var borte morenen etterpå i alle fall, har lurt mange ganger på hva skjedde med henne og familien hennes....
Vel mine smerter tiltok og jeg begynte og få den følelsen som jeg hadde i kroppen når jeg kjørte nedeover lågendalen, jeg kvia meg lenge for og ringe, men før jeg rakk det så kom det springende 3 pleiere og en lege, han hadde et håndholdt ultralyds apparat, jeg fikk et par sprøyter inn i venoflonen og noe beroligende før den legen ble allvorlig og satte seg ned, fikk forklart at akkurat hadde et pågående hjerte innfarkt så hjertet hadde fått seg en god smell og han så tegn etter et tidligere infarkt...
Fikk beskjed jeg skulle opp i 5 etg på hjerteavdelinga og jeg fikk ikke lov og bevege meg,nå begynte frykten og komme, gjemte meg under dyna mens tårene trilla etter de var gått.....
Jeg husker den natta veldig godt, lydene på obs posten, luktene og andre sanse intrykk. Jeg kan ikke huske hvor mange ganger jeg så over bilder av mine lykketroll, madammen, famile og venner, den frykten som kom der og kanskje aldri få holde Frøya og Loke, høre latteren dems igjen, ikke sette plaster på såret, trøste, hjelpe dem med eksamenslesing, trøste etter det første kjerlihetsbruddet dems.....det bare fortsatte og fortsatte, kjente at jeg fikk panikk, jeg ville hjem.......men innerst inne viste jeg at jeg var på rett plass vist det skulle skje noe.

Dagen etterpå ble jeg trilla opp på hjerteavdelinga, tankene var mange og tunge....
Det kom inn en kjempekoslig hjertekirurg som lurte på om jeg ville være med på et forskningsprosjekt der dem tok 3D ultralyd av hjertet mitt, takka for tilbudet og selvfølgelig ja på spørmålet hans, fikk også vite at jeg skulle dagen etterpå til rikshospitalet for og kikke på hjertet og evnt blokke ut og sette stent inn.
Det var litt spesielt og få se hjertet sitt i 3D og hvor skadene var skjedd, et nytt arr og et gammelt.
Men innimellom slagene kom den lille jevelen som ville ha seg en røyk, men jeg fikk heldigvis ikke lov og flytte meg lengere enn på kjøkkenet på hjerteavdelinga og fikk heller ikke lov og gå...

Natta her var like jævlig....tankene om barn som stod og sørga over ei grav, orda med han døde alt for ung, de barneøynene jeg hadde titta inn i like før jeg fikk røska lastebilen over i rett kjørebane, men i drømmen så gikk det ikke så bra, like etter blikkkontakten ble det svart, jeg hørte barnehyl og gråt, jeg så blodige og forvridde kropper vridde inni et bilvrak før jeg våkna i et svettehav, det var da jeg begynte og spørre etter beroligende før jeg gikk og la meg....
Dagen etter ble jeg sendt til rikshopitalet i ambulanse for jeg var ikke stabil til og bli sendt med helseekspressen el drosje. Var en forsåvidt en hyggelig tur med mye prat med personellet i bilen, men usikkerhet og frykt lå hele tida forran meg, hva skulle skje nå, ville det gjøre vondt, ville jeg kunne dø.
Jeg kom inn til riksen, ble logga inn og fikk litt lett informasjon om hva som skulle skje, jeg skulle inn på angiogram, jeg blir og legge ved en link til hva det er siden jeg ikke er helt nerd når det gjelder dette.
Jeg fikk et kjempegodt og etterlengta besøk av madammen (Ingunn) og min lille fisepotte Frøya, det var deilig og få se madammen og ikke minst få holde denne lille solstråla, se smilet hennes, kjenne at hun tok tak i fingeren min, kjenne at både jeg og henne levde.
Vel lykken var kortvarig, de kom for og hente meg til angiogrammet, husker jeg var driiit nervøs, og straks jeg kom ned på labben så fikk jeg forklart at de skulle gå inn i håndleddet mitt i hovedarterien og føre en wire som skulle gå oppover handa, nakken og ned til hjertet, sprøyte inn kontrastveske mens jeg lå på et røntgenbord. Jeg kunne få infarkt lignende symptomer under inngrepet....PANIKK.....Og nå klarte jeg og si i fra, det var ikke noe problem, fikk meg ei sprøyte i venoflonen og da var alt av panikk og angst borte.
Jeg husker når han stakk inn den tingen for og utvide huden og komme inn i åra, den var som ei trakt, dæven det gjorde vondt, jeg kunne kjenne hvor seig huden plutselig var og kirurgen kommenterte det også, så jeg nevnte at det var ikke noe alminnelig spekeskinke han prøvde og få hull på....

3 ganger fikk jeg den stikkende følelsen og elefanten tilbake men plutselig var han ferdig, men den var litt uggen den følelsen når han dro ut den wiren, jeg kunne kjenne den....
Fikk ei kort forklaring men pga snabelstoffet som var sprøyta inn i meg pga panikken og angsten gjorde at jeg ikke fikk med meg en dritt, jeg var vel høyere enn empire state building for og si det på godt norsk. Vel ble kjørt opp på avdelinga, fikk kosa med fisepotta og prata litt med madammen før de måtte dra. Vel jeg spurte flere ganger om svar, men kirurgen var allerede gått for dagen, vel natta ble like tung og jævlig som de andre, gang på gang snurra det film i hodet mitt om død og fordervelse, det var i denne tida jeg ble redd for og sove.
Dagen etter så kom det en ny pasient inn på rommet, han hadde mora si med seg og hu var vel ikke akkurat blid, denne gutten var 18 gammel og hadde fått glidelås på brystkassa, dvs åpen hjertekirurgi. Jeg spurte til slutt siden jeg syntes han så ut som en sprek ung gutt, han svarte ikke men mora svarte, vel han hadde levd på energy bars og red bull i 1.5 år mens han trena for og se så godt ut som mulig, så han hadde fårr massivt hjerteinnfarkt under ei treningsøkt, men nå var det slutt, det skulle hu sørge for!!
Vel endelig fikk jeg svar, de hadde tatt vekk en del plakk på 3 plasser, det var de 3 gangene jeg hadde følelsen, så fikk jeg vite at jeg isteden for og ha fine kurvete årer rundt hjertet så hadde jeg nesten labyrint årer der det samla seg plakk som hadde forårsaka dette hjerteinnfarktet og det eneste de kunne gjøre var og sette meg på en hjertemedisin som heter plavix, den skal du egentlig gå på i 9mnd etter hjerteinnfarkt, men jeg måtte gå livet ut på den eller så lenge det var tilrådelig, var det ikke noe bedring om 2 år så må jeg inn og få glidelås på brystkassa jeg og.
Fikk også beskjed at jeg ble sendt til tønsberg sykehus denne dagen og jeg håpa på og komme hjem.
Alt ble ordna og jeg ble satt på helse expressen og kom meg til tønsberg, det var mange tanker på hjemoverveien.
Når jeg var på riksen så fikk jeg meg den første dusjen på 3 dager, dæven det var digg....
Vel jeg kom opp på avdelinga, fikk beskrevet det nye medisinene, det var piller i lange baner, både til frokost og til kvelds, jeg var også heldig for jeg fikk enerom for første gangen....diggx2.
Dagen etterpå så var det på tide og komme seg hjem og sykehuset var enig i det, woooohooooo tenkte jeg, men sammtidig ble jeg litt engstelig på at jeg mista den tryggheta med at skjer det noe så er jeg på rette plassen. Men jeg skulle hjeeeeem.
Men er en ting som sitter igjen enda om den dagen, Loke ringte meg, pga at jeg var drit sliten både i hode og kroppen så ble det en missforståelse mellom meg og han. Han ville komme på besøk på sykehuset, men jeg sa at det var ikke nødvendig siden jeg skulle hjem samme dagen og han hadde tatt det som at jeg ikke ville ha besøk av han, har sagt det mange ganger til han i ettertid at det var ikke det jeg mente, men jeg mente at det var ikke nødvendig at han kom på sykehuset men han kunne komme hjem til meg når jeg var kommet hjem, jeg fikk skikkelig vondt i pappahjertet mitt at han fikk følelsen at han var uønska, den var tung og svelge og har prata mye med han om det i etterkant.

Vel jeg kom meg hjem ved hjelp av en kompis fra jobben som kom innom på besøk, det var deilig og komme hjem og sette seg ned i sofaen med fisepotta og familien og få en helt annenb ro i kroppen enn tidligere.
Men en del ting var akkurat begynt.................

Men folkens, som jeg nevnte en lett lek med døden, det er hva jeg kaller det når man er så sta at man velger og ta seg en røyk når man egentlig vet man ikke burde. Jeg tror vi mennesker er like stae alle mann når det gjelder visse ting som man er avhengig av. Det at man går seg en rusletur med brystsmerter og attpåtil kjøper seg ei baconpølse med alt på og tar seg en røyk i etterkant når man ligger inne for hjerteinnfarkt er vel som og trekke av avtrekkeren mens du kikker i løpet på våpnet og håper at man klarer og trekke hue fort nok unna til ikke og bli skutt......
Jeg fikk vite at det ikke bare var livstilen som gjorde at jeg fikk infarkt, men pga årene mine, men det hjalp ikke på med røykinga. Så i etterkant har jeg prøvd og kutte ned såpass at jeg kan til slutte og røyke, har tatt opp noe som heter vaping, det er som en stor modda elektronisk sigarett med nikotin men ikke noen av de andre skadelige stoffene, mange sier at det er farlig det og, men alternativet for meg er enda værre med og fortsette og røyke, for jeg klarer bare ikke akkurat nå og slutte, for jeg vil vel egentlig ikke men vet jeg må!!!! Ikke bare for min skyld, men så at jeg slipper at marerittet blir virkelighet at mine lykketroll,madammen,familie og venner slipper og stå over ei grav og si han døde alt for ung......

Dette er MEG og MINE meninger og det kan INGEN ta i fra meg....

http://www.webmd.com/heart-disease/angiogram

Mye forandrer seg......del 3.....Da jeg møtte kjærligheten,miraklet og døden........

Som sagt tidligere så hadde jeg og ei veninne jeg hadde møtt et par år etter jeg flytta til Sandefjord god kjemi, men har tenkt på det i etterkant, kanskje det var mere enn kjemi enn vi ante allerede den gangen. Vi hadde god kontakt igjennom årene, men ble dårligere og dårligere ettersom årene gikk. Men etter bruddet så gjennopptok vi kontakten, vi var en tur på byen der jeg begynte og skjønne at kanskje det var mye mere enn bare god kjemi, det var en kveld som var helt fjortiss for og si det sånn, den gangen man hadde sin første ungdomsforelskelse, de gode og helt syke følelsene av eufori, vi skjønte raskt at dette kom til og bli mere enn bare vennskap.......Det gjorde det og , vi sverma utover høsten og på vårparten så flytta vi sammens, for og ha to husholdninger er både dyrt og stressende.

Har enda den følesen av og være nyforelska selv om vi har vært sammens i noen år........
Er så deilig når man møter et menneske som man føler seg vel rundt, som du kan være deg selv uten og legge beslag på deler av deg eller holde igjen.....

Vi har både delt gleder og sorger, husker spesielt når faren hennes døde, jeg fikk sørge med henne, dele hennes smerte, fikk selv en frykt etter det, en frykt for og miste min egen far som er av den gamle skolen som kun går til legen vist et lem er helt avkappa og ikke før.......

Men vi skapte et mirakel og det miraklet kom til værden den 26 august 2014 og heter Frøya, far hadde fått ei nydelig datter av den nydelige mora.....
Den dagen du ble født så var det en halvskya dag som var varm og lummer, mamma og pappa hadde serdeles god tid når vi kjørte mot sykehuset, vi hadde til og med tid og stikke innom kiosken før vi begynte turen mot tønsberg, da vi kom på motorveien så begynte madammen og lage noen urkvinnelyder så da fikk far blyfot på gasspedalen.....
Fødselen var ganske kjapp og brutal, fikk se preikestolen i bruk for første gang, og må si til dere kvinner: all honnør til dere som føder oss fra, dere gjør en helt fantastisk jobb og man ser virkelig urkvinnen når dere føder.
Vel pappa hjertet smelta helt av dette lille nurket, jeg kjente en helt spesiell tilknytning til henne og som vi kanskje skjønte hverandre.....
Loke var kjempestolt av og bli storebror, husker bare stoltheta når han presenterte henne i barnehagen....
Husker han sleit med lungebetennelse i tida etter med en forferdelig hoste.

Høsten gikk, men jeg kjente at noe ikke stemte med meg. Jeg ble ofte dritsliten av ting og tang, jeg sliter med ei utslitt skulder og en rygg som ikke lengere er rak, men nå meldte flere plager seg, det jeg ikke viste var at dette var forvarsler......
Jeg har en jobb som kan til tider være veldig stressende og desverre har jeg arva genet når det gjelder jobb fra fatter, da stresser vi enda mere.
Jula nærma seg med stormskritt og varemengdene vi skulle kjøre ut øka, det ble 1 desember 2014, jeg hadde tidligvakt, opp kl 04.30 og være på jobb 05.30. Men den morgenen var det noe som ikke var helt som det skulle, det verka i alle ledd i kroppen og spesielt i handledda.
Jeg fikk fylt opp bilen med de 2 butikkene jeg skulle ha på tur nr 1 den dagen, heiv meg i bilen og satte snuta opp lågendalen mens jeg tenkte på det lille nurket hjemme og mor og Lokemann som hosta som en kols pasient.
Husker dagen var skikkelig crispy og kald når jeg kom opp til kvelde og jo kaldere det var jo mere verka kroppen. Jeg var ferdig og levere varer der så tok jeg meg en kjapp røyk på utsiden av lastebilen ettersom vi har forbud mot røyking i bilene. Noe jeg syntes er greit ettersom jeg kutta kraftig på røykinga.

Det var da jeg kjente det for første gangen, det stakk litt i lungene, sånn du blir når du er på tur til og få lungebetennelse.....
Jeg tenkte for meg selv at jeg var smitta av Loke som hadde gått med kraftig hoste ei stund, jeg satte snuta oppover mot Svarstad og siste stoppen på tur 1, jeg kjente at det greiene med lungene ikke ville gi seg eller det eskalerte litt, tenkte at man måtte ordne en time hos legen å få seg noe antibiotikum.
Kom meg til Svarstad, mens jeg leverte varer der så eskalerte dette i brystet noe alvorlig, jeg begynte og bli svimmel og hvert steg kjentes som en elefant satt på brystkassa og poka meg med en kniv, jeg ble endelig ferdig med leveringa, fikk til og med spørsmål fra ei i butikken om hu skulle kontakte lege/ambulanse for jeg så ikke bra ut, men avfeide det med at neida, sikkert bare akutt lungebetennelse....
Men nå begynte jeg og kanskje innse at kanskje det var mere alvorlig enn så. Turen fra Svarstad til Larvik blir jeg aldri og glemme, begynte og kaste opp før jeg skulle inn på lågendalsveien, jeg begynte og tenke at nå er det vel på tide og ringe legen, fikk beskjed og komme meg til Andebu og legekontoret strax og ringe amk vist det ble værre, den biten må jeg ha glemt eller bare redd for at det ikke var så alvorlig.

Anyway, jeg begynte og bli veldig svimmel, måtte konsentrere meg for og holde lastebilen rett på veien, begynte vel og få litt panikk, ringte jobben og sa i fra, var vel ikke helt klar når jeg sa hva som feilte meg, men de hadde fått intrykk at det var omgangssyke.
Jeg husker den dype konsentrasjonen jeg hadde for og holde meg på veien i mellom stikkinga i brystkassa og svimmelheta.....
Husker en spesiell ting fra ferden nedover, jeg kom inn i 60 sona ved inngangen til larvik, det stakk til noe forferdelig, jeg husker en bil som tuta, i det bilen passerte så jeg at jeg var godt over midtlinja akkurat i det bilen passerte så jeg inn i et par barneøyner fra baksetet i samme øyeblikket nøkka jeg i rattet og over til rett sida av veien.....Denne hendelsen har brent seg fast i minnet mitt og har vært hovedingrediensen av en del av mareritta jeg hadde etter dette......
Vel jeg kom meg ned på jobben med nød og neppe og fikk levert bil og utstyr men det jeg husker også godt for galskapen stoppa jo ikke der, tanken streifa meg ikke at hva med og ringe ambulanse???
Husker den korte gåturen fra lastebil til min bil på 20 meter var tortur, det var som noen hadde kjørt en kniv i brystet mitt og vred rundt for hvert skritt jeg tok, som sagt galskapen stoppa ikke der, jeg hoppa i bilen min og kjørte til andebu som er ca 4 mil til legekontoret, når jeg kom inn der var jeg letta og pleierne var bekymra for de hadde ikke skjønt hvor jeg ble av, ble lagt på ei båre, legen kom inn og tok ekg av meg, gikk raskt ut av rommet for og lese av ekg. Det neste husker jeg og godt, da fikk jeg meg ei lita overhøvling......
Tok vel 5 minutter for ambulanse personellet kom, ble lagt på ny båre og ut i ambulansen, fikk kanyle og en del nitro og det hjalp, turen fra andebu til sykehuset i tønsberg tok vel ikke mere enn 8 minutter, med blålys og sirener, kommenterte vel om han hadde stjelt både bil og bensin......

Har fått beskjed fra den ene kirurgen som jeg fikk beskjed at hadde jeg kommet 1 til 1.5 minutter senere inn så hadde ikke utgangen vært så lykkelig....uten at han ville utdype det nærmere, for det kunne jeg tenke på litt selv.....

Men i etterkant har jeg sliti my med denne delen av historia, både den episoden med når jeg kikka inn i de barneøyna og hvor dum går det ann og bli??
Jeg er yrkessjåfør og jeg har et regelverk og en plikt og sette både min og andres sikkerhet først og ikke minst hva jeg selv mener og står for, denna gangen tråkka jeg ikke bare over streken jeg tok faen meg sats og hoppa over den streken med god margin!!!
Hva i all verden tenkte jeg på, historia kunne ha slutta med at jeg ringte ambulanse i svarstad, men nei da, jeg i min tullskap skapte et bilde og en uvirkelighet med at det var ikke så allvorlig, jeg satte både meg selv og andre i livsfare, dette sliter jeg med den dag i dag og blir nok ikke og slippe med det første. Jeg sier til meg selv at jammen du var redd og usikker, joa det var jeg. Men som sagt, historia kunne vært avslutta mye tidligere, for hva hadde det hjulpet om jeg tok med meg en barnefamile i grava på vei nedover lågendalsveien for arbeidsetikken min sa til meg at jeg må jo få ned lastebilen for den trenger jo dem, drit i livet ditt og andres.......

Så min bønn til dere er ta vare på livets små mirakler, ikke ta ting for gitt, lytt på kroppen for forteller den deg noe så mener den det.
Ikke annta vist det samme skulle skje, det er bedre og ringe en gang for mye enn en gang for lite. Ikke noe er mere kostbart enn ditt liv og andres liv......

Legger ved noen bilder av miraklet mitt, madammen og dagene med min nærkontakt med døden....

Dette er MEG og MINE meninger og det kan INGEN ta i fra meg....

Fortsettelse følger......

Mye forandrer seg.....del 2....

Da fortsetter jeg der jeg slapp......Fatter hadde vært på avrusning og det var på tide han skulle hilse på Loke for første gang og i edru tilstand.
Jeg har har en alternativ tro, jeg tilhører et lite trosammfunn som heter åsatrofelleskapet bifrost, der vi tror på de gamle norrønske guder og skikker. Derfor valgte vi og knesette Loke isteden for og døpe han i kirken.
Dette fikk også min far oppleve i edru tilstand.
Vel nok om det, vist du vil vite mere blir jeg og legge med en link til bifrost og knesetting i slutten av innlegget.
Mens dette foregikk så lurte mørke skyer i bakgrunnen, jeg følte meg ikke vel i forholdet, vi prøvde støtt og stadig og snakke om det.
Vi flytta til byen i løpet av våren og der skjedde det etterhvert, jeg fant ut at det var ikke mere for meg i det forholdet, kjerligheta til det andre mennesket i forholdet var over, isteden for og komme hjem etter jobb til min nydelige lille famile så følte jeg at jeg kom hjem til en god venn jeg bodde med og til guttungen.
Samlivsbrudd....jeg smakte på det ordet.....jeg skjønte det var en realitet....Isteden for at jeg skulle leve i ei kunstig boble og leke en lykkelig familie så var jeg mann nok til og stoppe opp og si at dette går ikke lengere og tre ut av forholdet, for det var ikke forhold lengere.
Selvfølgelig ble det ikke godt motatt, men hva skulle jeg gjøre, det var ikke mere kjærlighet der.....
Egoistisk vil kanskje noen si, men da er jeg en forbanna egoist som heller ville leve lykkelig og tilfreds med meg selv, enn og leve i ei kunstig boble. Jeg kunne latt det skure og gå, men da tror jeg at utroskap ikke hadde vært langt unna, og jeg er desverre ikke mannen som går ut og er utro, det hadde jeg bare ikke klart....
Jeg gikk i depresjon, jeg gikk med oppkast og diare i 17 dager, det var tøft for begge parter, men hadde kun krefter nok til meg og Loke.

Jeg flyttet ut etter 3 uker, var ikke langt bort i gata nede i byen. Var tungt og bli alenepappa, men jeg var meg selv igjen og ikke et kunstig bilde av meg selv.
I denne tida fikk jeg kontakt med ei veninne som jeg hadde mista litt kontakt med, men alltid hatt en god kjemi med samt merka at det var noe rart mellom oss.
Ting skjedde og vi ble etter hvert et par og jeg var på ny på vi inn i et forhold, de3nne gangen føltes det annerledes enn de andre forholda jeg hadde hatt, et mere lykkelig forhold, mere latter, mere enighet, mere klare linjer. Jeg følte at jeg kunne være meg igjen.

Jeg har lært i løpet av årene som har gått, jeg har studert ganske lenge på livets skole, men man blir aldri ferdig med det heller. Jeg lærer noe nytt hver dag, kanskje ikke alt er like nyttig, men man lærer.

Så er du i et forhold så skal man kunne være seg selv og ikke utgi seg selv for noe man ikke er, man skal kunne være enig og uenig. Gleder og sorger skal deles på. Ikke minst de små tingene, de som gjør tilværelsen litt lettere og leve med selv om ting ikke er så lett.
Vel det var det i dag, kommer mere........

Dette er meg og mine meninger og det kan INGEN ta i fra meg.

Info om Åsatrofelleskapet bifrost : http://www.bifrost.no/

Info om knesetting : https://www.bifrost.no/seremonier/knesetting

Mye forandrer seg........

Ja som sagt, her har ting endra seg. Jeg skjønner jo det at ting forandrer seg fort, det er ikke noe man planlegger, men heller noe som bare skjer........Og godt er det.
Tja, kan vel begynne med den ene telefonsamtalen som forandra en del, min far var tatt for fyllekjøring og var nå på avrusning i Lillehammer......
Nå datt en del brikker på plass for meg, han har sliti med alkoholen i en drøssevis av år, jeg hadde prøvd og få han til og slutte i massevis av år, eller i alle fall tone det ned.
For dette ble progresivt for han, begynte med en liten dram på kvelden, til at han drakk i smug og satte fram en flaske der han prøvde og overbevise meg hvor lite han hadde drukket den dagen og hvor flink han var....MEN er man barn av en alkaholiker så kjenner man lusa på gangen og viste at en eller annen plass stod det ei flaske som han supa av, for man blir IKKE full på 1 dram.
Husker ungdomstida mi var slitsom, vi sleit med dårlig økonomi, ting gikk liksom ikke helt bra, husker det var i denne tida det eskalerte, jeg vegra meg for og ha besøk i den tida, for som regel satt fatteren i stolen sin drita og vrøvla, eller for den saks skyld midt på tirsdagen.

Det skal sies at Pappa var aldri en slem alkaholiker eller kranglete mot meg i alle fall, det var vel mangelen på grenser jeg hadde, var ute så lenge jeg ville, skulka skolen mye, starta og drekke ganske tidlig jeg og, noe som ville merke livet mitt senere i livet, men det tar men en annen gang. Men tilbake til da, jeg satt på kontoret vi hadde i leiligheta, der ringer fatter og forteller dette, jeg husker at jeg gråt lenge etter den telefonen, ikke for jeg var lei meg, men for jeg var glad at endelig var det en sjangse og få se fatter edru for første gang siden slutten av 80 tallet, få til bake pappaen min jeg hadde savna i så mange år.

Det var en liten hake med det hele, jeg ble innvitert av avrusningsklinikken til og komme opp på den siste uka av avrusninga hans på ei såkalt familie uke, når jeg sier hake, så er det vel noe av den tøffeste uka jeg har hatt i hele mitt liv sånn psykisk og ikke fysisk, jeg hadde og en mørk hemmelighet som jeg ikke hadde giddi og fortelle pga pappas alkaholisme.

Jeg lærte mye den uka, både om meg selv og andre, noe av det var kjent. Første dagen satt vi i en ring da vi skulle reise oss og presentere oss, enten som ekstefelle av rusmisbruker eller sønn/datter. Eller hovedpersonen selv måtte reise seg og fortelle navnet og si at jeg heter XXXX og jeg er alkaholiker/rusmisbruker.
Da turen kom til meg så reiste jeg meg og slapp min bombe, Hei jeg heter Remi og jeg er rusmisbruker og sønn av en alkaholiker.......... Da var det en som fikk seg sjokk.
For en del år siden var jeg selv på vei utenfor stupet etter en ryggskade så ble det for mye smertestillende, jeg slutta og ta det for smerter, men tok de for og ruse meg pga personelig problemer. Og ting eskalerte, men jeg kom til et punkt etter noen år der jeg tok tak i det selv og dro selv på avrusning. Dette var første gang som jeg fortelte dette til min far, og je tenkte som så at klarte jeg det så klarte han det og.

Jeg lærte blant annet at skal man ha noen med og slutte med en avhengihet uansett om det er alkahol,piller,spilling,røyking eller onani så må personen klare og se problemet selv og ville gjøre noe med det. Er ikke personene motivert eller vil gjøre noe med dette, så går det heller ikke.
Jeg måtte klare det selv den gangen jeg måtte avruses pga jeg ikke turde og be om hjelp, sånn var min far og. Heldigvis ble han tatt for fyllakjøring så han hadde ikke noe valg, og jeg visate at det begynte og tære på han. På avrusinga hans ble vi satt i ett rom der vi skulle konfrontere pappa/mamma/ektefelle/bror/søster med alt vi hadde opplevd i løpet av alle årene med dems missbruk. Det er tøft og måtte si til sin far at slutter du ikke med drikkinga nå så får du ikke barnebarnet ditt mere, jeg var så lei av og se på det og ville ikke at Loke skulle få oppleve det jeg hadde opplevd med han.

Men tilbake til nåtiden, pappa har vært edru i snart 5 år, han har kjørt opp på nytt og fått et helt annet syn på livet, nå lever han for barnebarna sine, ringer hver dag for og få prate med dem. Jeg er kjempestolt av faren min nå, han klarte det jeg og klarte og overvinne sine egne demoner og leve videre. Takk for at jeg har fått pappan min tilbake......

Dette er meg og mine meninger og det kan INGEN ta i fra meg.
Fortsettelse følger.......

Hei Igen......
Ser at det er ei "lita " stund siden jeg har skrevet noe her, det må det nesten bli en forandring på tror jeg. Har tenkt på det mange ganger, men desverre så har hverken tid eller annet strukket til.
Mye har skjedd i livet mitt siden det siste blogginnlegget for leeeenge siden, skal vi se. Blir og skrive mere om dette framover hvor fort livet forandrer seg, men har vært gjennom Samlivsbrudd, 3 flyttinger,diverse rask, hjerteinnfarkt, ny bebis, ny madamm (love of my life)............sees snart....

Mange sure fjes.....

Sitter på en kafee i byen og kikker utover torget, her ser jeg både gamle og unge som går forbi, men stusser litt på hvorfor nesten alle ser så sure ut.....
Nå er det jo ikke sånn at man trenger å gå rundt å se blid ut hele tida, men det koster så lite å gi tilbake et lite smil:-)
Tror nok mange går rundt med bekymringer som dem strengt tatt ikke trenger å gå med, tror det moderne sammfunnet lager de bekymringene, men det tar jeg en annen gang. Kom ei dame ut fra kafeen i stad, jeg tok og holdte døra for henne, alt jeg fikk tilbake var et surt tryne, var nesten som hun sa at hvem faen tror du du er....
Dette gjorde jeg for og være snill for du hadde hendene fulle med handleposer og en liten unge på armen, jeg prøvde verken og sjekke deg opp, være uhøfflig,pågående, men ville gi en hånd og alt man fikk tilbake var et surt tryne....
Det er nesten sånn at at neste gang gidder jeg ikke, men jeg må for noe inni meg sier at man skal gi en håndstrekning.
Men mange går rundt som om dem har spist eller sutta på en sitron  er dette en ny look?? Er det som er in nå?? En såkalt statment? Vel lykke til, jeg vil IKKE bli en av disse menneskene!!!!
Noen ganger så trenger man et smil for og redde dagen og kansje man trekker på smilebåndet selv!!

Dette er meg og mine meninger, og det kan ingen ta i fra meg!

Miljø....

Ja no sett eg het igjen å gruble, i dag har eg latt tankan gå på litt miljøpolitikk og økonomi.
Staten å regjering prøve å få oss folket på rett spor, ved å blant annet sette opp prisan på drivstoff, prate varmt om kollektiv transport, miljøvennelige bila, varmepumpe, vindkraft osv,osv
Men då e det eg tenke at vest dæm sett opp prisan førr å redusere på bruken av fossilt drivstoff, så får dæm no førr hælvette tilby et rimeligare og meira miljøvennelig drivstoff som biodiesel, bio etanol, ladestasjona førr el bila og gass......Men ka gjør de nautan, jo før main kommer skikkelig i gång me produksjon av biodisel så finn dæm ut at her går vi glipp ut av masse avgifte, så vi snur på fem øringen å avgiftsbellegg det, å me det så stippa produsjon opp her i norge, å det nye anlegget førr biodisel blei stengt å masse innvisteringa gjekk tapt, samt massevis av arbeidsplassa, ka slags idiotisk miljøpolitikk e det???? Det e faktisk ikkje miljøpolitik i det heile tatt, det e økonomisk politikk!!!! Og eg har ennu tel gode å se ei pumpe me biodisel.
Bioetanol pympe har eg heller ikkje sett ennu, eg e kansje blind, men eg styre no heller mot at det e få av dæm i vårt vidstrakte land
Og når det gjeld el bila, så e dem no såpass svindyre ennu at dæm e nok ikkje førr allmuen ennu, og hitell har eg no ennu ikkje sett ein fqmilibil som går på strøm, sett ne prisan på el bila å hybrid bila å la dæm få økonomisk fordela, men det e væl ikkje nåkka bissniss førr staten. Huske førr nån år sida då dæm letta på avgifta på nyare diselbila å satte ned avgifta på diseln, ætter at førrhandleran hadde ein fantastisk salgsøkning, så snudde vi nok ein gång på femøringen å dobla avgifta.....dæm tapte førr mykje på det....idioti!!!!!
Å førr det andre sp nøtte det ikkje bærre å sette opp vrakpanten me en tusenlapp i et års tid førr gamle bila, dein må i alle fall opp tel 15000 samt at det må være et minimums avgifts lætte på nye el/hybrid og miljøvennleige bila på meir enn 150000 pr bil,førr det e unaturlig dyrt å være menneske i norge, dåkker stortingpolitikere må gjøre nåkka som monne ikkje bærre gå å pelle sæ i ræva!!!!
En ting som gjør meg skikkelig førrbainna e når det bli snakk om vindmølle kraftverk eller bølgekraftverk, førr her står dæm me stor motstand mot vindmølle å sei at det bli å rydde ut visse dyrearta å det bli å ødlegge synsinntrøkke, mainnskit!!!!
Førr sannheita e væl heller dein at vest vi ikkje ser på nye førrnybare energi kilda så har vi ikkje nåkka dyrebar natur igjen å dyrelive blir borte, eg syns det e rart at skipsvrak som ligg nært korall rev e faktisk ein fordel førr dyran annpasse seg omgivelsan, så eg finn det merkelig at eæm ikkje vil ha nåkka som kain være me på å redde naturn??????
Å det gjeld førr så vidt solcellepanel, eller såkalte solcelle kraftverk, dæm har de siste åra blitt meira å meira avgiftbelagt.....det e næsten som eg skulla ha sagt at eg skjønne ikkje koffør det e sånn handelslekasje tel svergie, væl det skal vel ikkje så mykje intelligens tel å vette det, men så længe main mele si eia kaka e det greit å være dum:-s
Det skal også seiast at i europa e det ikkje uvanleg at staten betale opp tel 70 prosent av regninga vest du bygg om biln din tel gass, men her i norge e det ikkje snakk om det, derimot har dæm snakka om å sette opp avgiften på gass.
Eg hørte seinast på nyheitan i dag at det e spådd at det kommer avgifta på el bila og, væl når main sett bukken ved havresekken så veit jo main svaret.
Men vi e jo litt skyld i det herran sjøl, førr det e jo vi som har valgt dæm her næpskrellan tel å sette å styre......
Nei vi får vel gjøre som alltid p snu ræva tel sp at vi kain bli rævkjørt på det grøvaste av tomme løfta å regelrætt ljug.
Det va en politikar som sa det ein gång: stol alldri på ein politikar som sei 'gi oss fire år på og rette dette opp' når dem allerede har hatt 12 år på seg......
Væl detta e meg å mine meininge å det e det ingen som kain ta i frå meg!!!!! Muligens avgiftslegge det :-D

Bainnaskap( oversatt til østlansk:banning ) og andre tanker å funderinga....

Ja, då satt mann her igjen, det e fredagskveld å eg sett no på verandaen/terassen og tar meg ein røyk mens eg tænke i mett stille sinn på bainnskap eller så søringan sei,banning.
Eg har observert i nån år no at her sørpå så legg dem bånd på seg når dæm skal ut me ei regla, enten om dæm plages eller dæm e førrbainna, mens vi fra nord har en tendens tel å legge på litt tjukt, eg har prøvd med ein par kryssligninga på bainnskap, søring: faaaaaaaaan!!!!!  nordnorsk: fan i hælvettes hyskukjævel!!!! Et ainna eksempel e : søring: faaaaaaaaaeeeeensssss dritt!!! Nordnorsk: satan i hælvettes førrpulte gorr fetta, osv osv osv.
Eg meine personelig at plages mainn eller slit me nåkka, ikkje hold det inne, ikkje annstreng deg førr mykje førr at du e redd førr at naboungene ikkje høre deg, førr dæm lære garantert værre ting på skoln ætter kvært, la vreden få utløp værbalt isteden førr å få dein ut fysisk, så la det flomme ut, førr dein førrbainnade sjæfshæstkuken som lot deg jobbe overtid i dag skulle vært rævpult med ein sløv gravemaskinfanskap førr eksempel....
Væl over på nåkka litt meira alvorlig, det skjer mange tragedia rundt oss, eg kain nævne utøya, bomba i oslo og no sist to ungdomma som mest sannsynelig tok live av seg her i bygda.
Når main får høre om dettan så bli main næsten heilt makteslaus, men tænke på de etterlatte, main sett med massevis av spørsmål, koffør har dette skjedd? Koffør dæm? Osv osv.
Væl eg tænke litt sånn at eg røyke,men eg veit at det e skadelig og det kain drepe meg.
Eg kjøre grisefort av å til, men eg veit at eg kain både drepe meg sjøl å andre, men eg gjør det alikavæl....
Vi menneska gjør masse vi ikkje burde gjøre, men vi gjør det.væl vitende om at det e livsfarlig, men vi gjør det anyway, og så stille vi spørsmål med det når vi alikavæl veit svaret på det.....
Eg tenke på at vi prøve febrilsk å finne en syndebukk tel tider, å vi bruke masse tid og energi på det, eg ser bærre alle spekulasjonan ang korr lang tid innsatsstyrken brukte tel utøya, men det faktum e at det har skjedd nåkka heilt sinnsykt grusomt dær, og vi kain ikkje gjøre nåkka med det no, det vi kain gjøre e å førrbedre masse ting når det gjeld terrorberedskap,nye regla med kjøp av ting som kain brukes tel terror, og dein einaste som skal ha straff e han som sett teltalt førr dettan.
Ikkje missførrstå meg, det kunne sekkert vært masse ting som kunne vært gjort annerledes her i værden, men det som har skjedd har skjedd!!!!
Og hovedmannen bak dettan som eg nækte å ommtale med navn, han bli å få straffa si, vær dåkker ikkje redd førr det!

Væl då ønske eg dåkker ei rektig fin hælg og e avslutte med deinna : aille snakke om været, men ingen gjør nåkka med det!!!! GO HÆLG

Detta e meg å mine meininge,å det e det ingen som kan ta i fra meg!

R

Sommern glir forbi...

Sitter nå her på jobben i en pause for meg sjøl, med en kaffe å en røyk og nyte de varme sol strålene,kjennet enda at det er varme der, men kjenne å at den sommervarmen er forbi, det e blitt ei helt annen luft ute, det e blitt hakket vassere ute, det e på tur og bli høst......
Personelig så like eg høsten best, alle de vakre fargene som preger landskapet, fra gult til inntenst orange. Lufta bli friskar og skarpar,dagan bli kortare å sola e kortare og kortare framme, no e vi som bor sørpå litt heldigare enn der eg kjem fra norpå, selv om det blir høst å vinter her nede så miste vi ikkje sola.
Men som sagt så e høsten ei favoritt tid førr meg, og ei ti eg huskr svært godt som unge, skolen begynte, det blei mørkare ute, sælvsagt som vi djævelungan vi va, så utnytta  vi tel det fulle!!!!
Kalde høstkvelder me kos førran ovnen me både kakao å brødskive me brunost.
Tel høstturan oppe i skogen med fatter, å de spennande fisketuran med han. Og dein uendelige ventinga på snø, det va hver morgen å brette opp gardinene å kikke om det var kommet snø, no førr meg så tænke eg på sny som nåkka fa1 skap å drive å fløtte på og kjøre på, men ser litt fram tel dein kommer med mange goe minna med Loke.
Men eg håper i det længste i år at det ikkje bli samme vintern som vi har hadd de to siste åra, førr å sei det sånn så hadde nok ein og en vær værbitt nordlending blitt grønn av misunnelse på de vintran, fra nesten to meter sny tel 40 spek (minus). Eg bærre håpe i det længste, men det håpet e vel det samme som å plokke inn gullrekka på lottoen tel hælga!!!!!
Dåkket legg væl også merke tel at eg surre med skrivinga mi, plutselig e det bokmål så bli det kav nordnorsk to bokstava bortenfor, men har ikke noe godt svar å hvorfor, men e ikkje heilt blitt søring ennu....

Dette e meg å mine meninger,å det e det ingen som kan ta i fra meg

R

Livet forandrer seg: hmmmmmm.....

Livet forandrer seg: hmmmmmm.....: "Nå sitter jeg her igjen, skulle egentlig har lagt meg for flere timer siden, men nå er det sånn at jeg får bare ikke sove, kjenner at øyelok..."

hmmmmmm.....

Nå sitter jeg her igjen, skulle egentlig har lagt meg for flere timer siden, men nå er det sånn at jeg får bare ikke sove, kjenner at øyelokka er ca blytunge, men man blir bare å ligge å vri seg, jeg kjenner på kroppen min at noe er ikke som det skal være, tror nok jeg vet svaret men det kommer jeg tilbake til senere.
Vel sitter og ser utover det mørke landskapet mens jeg tar meg en røyk, da det slår meg at alt rundt oss er skjørt, livene våre, naturen vår osv, osv....
Jeg tenker på de tragediene vi hadde her i slutten av juli, jeg lar tankene fly mens jeg tar meg et magadrag av røyken, og tenker for meg selv at man vet at det er livsfarlig og røyke, men jeg gjør jo ikke noe med det, selvpining???
Jeg sitter og tenker på som sagt denne tragedien som skjedde i Oslo og på Utøya, man sier at man skal prøve og glemme denne mannen og ikke gi han oppmerksomhet, men det er vanskelig når man til stadighet blir bombadert av medias syn på saken og bilder av disse ungdommene og menneskene som ble så alt for tidlig revet bort fra sine kjære. Men livet går videre, men som sagt man blir minna på hele tiden av media og utallige diskusjoner, støttegrupper på facebook, men det er vel en del av sorgprosessen for en liten nasjon som Norge.
Ikke misforstå meg, det er viktig og huske og ikke glemme denne hendelsen, en mann med sin tro og ideologier drepte så mange, la det ikke skje igjen!!!
Kan være umulig, men vi må gjøre det beste vi kan.
Men man glemmer ofte og de små tragediene som mange går og grubler over, selv er jeg i en stor prosess der livet mitt er like kaotisk som en amerikansk småby som har blitt truffet av en tornado.
Det løser seg nok, men noen ganger er veien dit kronglete og føles ganske umulig, men som det optimisten jeg er en sjelden gang, så har jeg lært meg at ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid!!!!
Hmmmmm.....vel noen gang tar det tid og fordøye ting man har fått trædd over hodet, det tar tid og leges, det tar tid og være menneske.
Mye har skjedd som sagt den siste tiden, lille Loke er ikke så liten lengre, han nærmer seg 10 kg, 3 tenner er kommet til syne, krabber gjør vi og han reiser seg på beina med egen makt, tida går fort.
Her om dagen var vi på stranda første gangen, han fikk bade for første gang i ferskvann, mmmmm....skeptisk så jeg han tenkte, men det var nå han tok en av disse powernappene at jeg fikk disse flashbacka mine, jeg husker det deiligste med sommerene nordpå var å dra til vålen og bade helt innerst i reisavannet, jeg kan til og med kjenne den umiskjennelige brakk vannslukta, høre ungeskrikenen, bare det å sitte på ræva i vannet og nyte.
Kjentfolk som var der, vennene og is og grilling, for meg er det viktig og ta vare3 på disse minnene og selvsagt skape dem sjøl, menge tror jeg har glemt av det, for dem er hele turen ødelagt vist man har glemt kamera så man ikke kan dokumentere turen, er greit og ha med seg, men de beste minnene skaper vi selv, og det beste kamera har vi selv gjennom øynene våre, der vi også kan lagre lukt og sinnsstemning, det får du ikke av et bilde.
Så gleder meg til og skape disse kjempeøyeblikkenen med go gutten min, men selvsagt, skal prøve og få med meg kameraet :-)


Dette er meg og mine meninger, og det er det ingen som kan ta i fra meg.

R

Det forandrer seg

Fikk meg en telefonsamtale her om dagen som på en måte va litt trist,men samtidig utløsande,eg fekk prata me ein mainn som eg ikkje har prata me på årevis,eg skal avsløre det seinare kæm det va,men etter dein praten løsna ein go del oppe i haue mett,men samtidig førte tel en god del nye spørsmål......No sett eg ute på verandan i andre etage og bærre nyt stillheita enn så længe,eg veit at de kommende uken,bli både tøffe psykisk og fysisk,men eg har lært meg det at motgang gjør deg sterkare.
Men har innsedd det at eg må skrive å prate om det....men avslutte i dag me å spørre korr sterkt menneske e main når main endeli innser sine feil????

Detta e mine meininge å det e det ingen som kain ta i fra meg:-)
Go natt folkens

Irritasjon.......

Ja da satt jeg her igjen, og denna gangen må jeg få ut fustrasjon.
Det har vært ei stund siden jeg har skrevet noe, men det er en god kombinasjon av latskap og diverse andre diffuse ting, og en god grunn da, nemelig guttungen.
Vel bestemte meg i dag for og sette meg med pc en og gjøre litt me den, oppdatere, spille litt........men da starta problemene, og det var liksom bare den dråpen som fikk begret eller tønna og renne over, jeg ble rett og slett drit forbanna, det er i disse øyeblikk der man skulle hatt en stabel meg gammelt porselen og inventar til og knuse i drittsinne, for og synke sammen etter ugjerningen glad og fornøyd, men foreløpig må jeg nøye meg med og skrive litt.
Først skulle jeg spille litt, men jeg fikk akk en kortvarig glede, jeg fikk gamet i hele 7,5 sekunder for hele dritten krasja, dvs for dere som ikke er inne i data nerding betyr dette at hele spillet fryser og den eneste utveien er og trykke control,alt,delete og overstyre så du får lukka dette.
Jeg tok det sindig første gangen, men ikke den 6 gangen........ Jeg googla meg både gul og blå på dette, leste metervis med diskusjonsforum og selvsagt produsenten hjemmeside, og til slutt var løsninga der, jeg måtte laste ned en patch (les:plaster/reperasjon fil) så skulle alt bli bra..........Trodde jeg, den gang ei, denne gangen tok det ca 2 sekunder fær jeg måtte fram med ctrl,alt,delete......nå kokte det skikkelig i pæra.
Jeg tenkte for meg selv drit og dra, pluss noen adre nordnorske gloser som ikke egner seg på trykk her.
Ikke fikk jeg restarta maskinen, for den sto og lasta ned et tillegsbrett til et annet spill jeg spiller.......men....men tenkte jeg, da kansje jeg kan oppgradere android telefonen min.....men nei.....dette skulle vise seg og være vanskelig det og, og nå var sinne mitt komplett, jeg måtte ut på trappa pg ta meg en røyk mens jeg kjørte i gang en kjempelang ed som ikke ligna grisen, håper ingen hørte dette for det kunne ha ført til tap av både hørsel og hår.....
Men jeg må jo si at dette er jo bare noen utløsende faktorer, fustrasjonen har sitti i lenge, det bare trenger en utløsende faktor.
Jeg har en jobb jeg er kjempe glad i,jeg trives,jeg digger hva jeg gjør, hyggelige mennesker.....men ikke nå lengere.........jeg føler at jeg har et kjempe dilemma, akkurat nå så går jeg plutselig på en jobb som jeg misstrives i, jeg følert alt blir tungt og ting er ikke hyggelig lengere, og etter min oppfatning så er det ikke riktig, jeg velger av lojalitet ikke å si hvem jeg jobber for for dette er fustrasjon som må ut.
Dere skjønner, jeg har en arbeidstid som er fra 12.00 på dagen til 20.00 på kvelden, og i min type jobb så kan det påberegnes en del overtid fra tid til en annen, når jeg sa ja til og jobbe i dette tidsrommet så syntes jeg det var en kjempeide, jeg var fri og frank og hadde andre prioreteringer da.
Men realitetene kom ganske raskt, jeg fant ut at og ha sosialt liv utenom helgene var ganske umulig, jeg fikk raskt føle det at man skulle spise middag et par timer før man skulle legge seg ikke var bra for kroppen. Jeg fikk meg etterhvert ei dame, og ting ble mere sårt og komplisert, men jeg hadde sagt ja til dette selv, så egentlig kan jeg ikke klage.
Men den største forandringen kom når jeg skulle bli pappa for første gang, jeg var overlykkelig men det skjulte seg en del frykt og mørke skyer i bakgrunnen som har blitt realitet, nå føler jeg at jeg får et par timer med min kjære sønn før jeg skal på arbeid og jeg får akkurat sagt go natt til han før han går og legger seg, og det svir mange ganger, det svir såpass at jeg har felt en del tårer og timesvis med tankegang på dette, og det blir bare værre og dette blir til en del fustrasjon.
Jeg må jo si at arbeisgiver har fått beskjed om at jeg skulle bli pappa for et års tid siden og at etter den tid så var det lite aktuelt for meg og jobbe på de tidpunktene, men det skjer ingenting.
Jeg er i utgangspunktet veldig glad i jobben min og jeg har massevis av yrkesstolthet og jeg er lojal mot min arbeidsgiver......men det begynner og tære på, jeg er ikke like motivert lengere, jeg er ikke så glad jeg burde være, og er derfor ofte fustrert.....
Det jeg skulle fram til hær i alle fall var at men burde ikke la det så langt som at man har lyst til og gå løs på invetar og diverse møbler bare for og få ro i kroppen, noen ganger er ikke fustrasjon til og unngå, men det skal ikke være sånn at det går ut over den daglige mentale og fysike helsa våre.
Vi må ta vare på oss sjøl, for det er ingen andre som kan det for deg, men når man kommer i sånne situasjoner som dette så føler man sag totalt fastlåst.
Jeg håper bare ikke at jeg plutselig må velge mellom jobben min og sønnen min, for da vet jeg hvem som taper.......
Jeg savner og ta mere del i Loke sin hverdag, jeg savner til tider han og min samboer, for man er på jobb og ikke der sammens med dem og deler gleder og sorger.

Detter er mine meninger og det er det ingen som kan ta i fra meg!!!!!!

Y

Snøøøøø.......

Vel da sitter jeg endelig her igjen etter noen dagers opphold, det var et par ting som dukka opp som gjorde at blogginga mi blei litt nedprioritert, men skal skrive om dette i senere innlegg.
Vel jeg satt her og tenkte på snø faktisk, dette fenomenet som bruker og komme i fritt fall fra himmelen, spesielt på kalde dager og som regel så kommer det som julekvelden på kjerringa for de fleste, det kan i alle fall virke sånn.
Jeg ser med min skrekk at man syter og klager på dette vite stoffet som kommer fra himmelen, jeg må ærlig innrømme at jeg ønsker IKKE snø i de mengder vi har fått det i år, men nå er det sånn at vi bor i Norge, og her har vi en del vintermånder som det som regel kommer snø på.
Det skrives spaltemeter på spaltemeter i både riksaviser og lokalaviser der man kan lese SNØKAOS.....KULDEBØLGE, men det som slår meg er at man ser på dette som en nyhet, bruker vi ikke å få snø vært år? og kommer ikke kulda vært år også?
En forsker hadde uttalt seg om dette og mente grunnen til vi ikke takla snøen så godt lengere er at vi har hatt snøfattige vinter i noen år nå, kan kanskje se meg enig i det, men samtidig husker jeg hva en ordentlig vinter var og, men dette ser ut til og gå i glemmeboken til de fleste.
Men det jeg tenkte mest på det var hvordan man så på snø før, jeg husker i min spede barndom så elska jeg snø, huska at jeg brukte og sitte i vinduene hjemme når høsten var gått og vente på det første tegnet på dette vite,myke men kalde skulle komme og legge seg som et slørete teppe og gjøre hard stivfrossen jord om til noe mykt og formbart.
Jeg husker at jeg var litt skeptisk til dette i begynnelsen, snø altså, likte ikke når det kom bak i nakken, men det gikk fort over, jeg husker gleden med og ta på seg ladda som vi kalte det ,eller lag på lag med ullsokker og springe ut i snøen med istede3tfor sko, det var som og springe på luft, det var en herlig følelse husker jeg.
Og å fly avgårde med sparken var noe spesielt og, særlig vist man hadde en nevenyttig Pappa som kunne snekre i sammen en plog til og ha foran på sparken, det var jo nesten som og kjøre brøytebilen det jo.
Husker og litt mere varme og koselige ting med snøen som barn, man lagde lykter av snøballer med levende lys inni mens man drakk en var og søt hjemmelaga kakao, en som var lagd på melk og ikke vann.
Så ble man eldre man begynte og nærme seg ungdom, man likte fortsatt snøen, men da var det som regel ski det gjaldt og bygge store snøborger, husker den tida alle skulle ha slalåmski og seilerjakke, og man skulle kjøre med beina mest mulig samlet så man hadde skikkelig stil, for meg var det forferdelig uinteressant, jeg kjørte ski for det var gøy, ikke for og se best ut i bakken, husker også at jeg begynte og få interesse for en nymode4rne ting i den tida som het snowboard, husker at jeg var veldig stolt over og være den første i venneflokken til og ha det.
Det var en frihetsfølelse og stå øverst i bakken og suse nedover, det skal sies at jeg ikke var den tøffeste der, jeg turde bestandig litt mindre enn de andre, det var ikke for at jeg var redd for og slå meg, men jeg var ganske kraftig i den tida, så jeg ville ikke drite meg ut for og gi dem et mobbegrunnlag, men dette med mobbing skal jeg ta opp i senere innlegg.
Men i den tida var det en fare med snøen også, og det var bøllene som bestandig skulle base deg, det vil si og dytte trynet ditt ned i snøen så du nesten ikke fikk puste, skjedde et par ganger med meg, men har ikke tatt skade av det, men akkurat den gangen var det helt forferdelig selvsagt, men kunne jo ha dødd på seg.
Da man ble enda eldre så var snø gøy pga skuter kjøring, husker et par lange skuterturer jeg var på, mye spenning og mye fart.
Så ble jeg så gammel at jeg hadde fått lappen for bil, og jeg husker den dagen det første snøfallet kom og jeg skulle ut og kjøre med bil, for og si det sånn så var jeg rimelig kvalm på hjemmoverveien, ikke pga frykt, men det ble tatt en del piruetter og diverse andre manøvere som ikke likna grisen, men pokker så gøy.
Husker spesielt når det hadde vært solid vinterføre ei stund så ble det mildvær og regn, oi oi oi, da var det spy piruett som gjaldt, det var og snurre rundt så mange ganger at men ropte både på elgen og på nåde.
Så gikk det noen år, jeg flytta sørover og så egentlig ikke mere til de gode vintrene som jeg var vant med, men jeg mista aldri den følelsen med snø.
Men så ble jeg litt for gammal igjen, jeg begynte og synes at denne snøen var no forbanna tull, og jeg bare lo av søringene som ikke klarte og holde seg på veien, hvor dårlig brøyta det er inne i byen,og jeg begynte å mislike snø sterkt, jeg er nå yrkessjøfør, og jeg må si at jeg missliker snøen enda mere, det er glatt, det er kaldt, det er upraktisk, det er tungvint, det er, vel kan ikke gjengi de orda jeg mener om snøen akkurat nå.
Jeg ser bare problemer med snøen, alt fra muligheten til og komme seg framgrøftekjøringer i år, folk stoler på for mye alle det tekniske hjelpemidlene bilen har, som antispinn og antiskrens, vel det hjelper ikke en dritt vist sjåføren ikke kan kjøre bilen på en fornuftig måte.
Det er ofte veldig dårlig brøyta for vi som kjører tungtransport, det taes ikke hensyn, derfor kan vi som kjøre tungbil virke overlegen og kjører på, men det er fordi noen bilister gir faen i oss!!!!
Og ei heller liker jeg og drive og flytte på denne snøen heller, menge gode ideer er blitt presentert for og slippe og gå med snøskuffa, alt fra dynamitt,flammekaster,løvblåser til og pisse det vekk, før man bittert må ta tak i snøskuffa og fortsette dette arbeidet som er til ingen nytte for faenskapen smelter jo allikevel.
Men det er nå jeg begynner og igjen glede meg over snøen, for de beste minnene mine fra vinteren, var alle de gode aketurene, skiturene og koseturene mine som jeg hadde med min pappa, som jeg er overlykkelige for og ha, takk pappa.
Det er da jeg tenker og gleder meg til jeg og min sønn skal ut og leke i snøen, når jeg og han skal skape de minnene han sitter igjen med hele livet og gleder seg over slik jeg gjør med min far, det er da jeg begynner og se gleden med snø igjen. Jeg gleder meg Loke tobias!!!!!

Dette er som sagt mine minner og mine meninger, og det er det som sagt ingen som kan ta i fra meg!!


R

Livet starter.....

Da satt jeg her igjen foran pc en min og funderer litt mens verandaleppa henger der, tannpina har ikke helt sluppet taket og ei heller hevelsen, ser nesten ut som jeg har tatt meg et par runder i ringen sammen med en tungvekter...
For en times tid siden la jeg meg litt på sofaen og slappa av litt mens mor koste litt med Loke gutten vår, før mor måtte en tur på do og far overtok kosen, han ble liggende på brystkassa mi og kikke på meg, det var da jeg tenkte at nå starter livet for den lille guttungen min, jeg tenker på de sorger, de gledene han må igjennom, hvor mye man må passe på som forelder i dagens samfunn for og skjerme disse nurkene mot det som lurer der ute.
Jeg tenker på hvor heldige vi var som barn for vi hadde ikke de inntrykkene som de små utsettes for nå!
Når jeg var ung fantes det bare en kanal, og det var NRK, og som alle vet er jo det en kanal som ikke er reklamefinnansiert, vel det er vel ikke helt riktig i dag, for jeg ser jo at diverse sendinger er sponset av.....
Det nærmeste vi kom noe annet enn NRK var videospiller (les: VHS spiller og BETA) og det var sånn at det var ikke alle som hadde råd til disse nye tingene, så vi unga brukte og samles for og se på film, husker til og med at vi leide filmer med trailere for filmer som kom.
Jeg kan heller ikke huske at det var mye reklame i aviser og ukeblad om vist du kjøper dette så blir du kongen på haugen, der gikk det heller på kunnskap om et merke, og hadde man et merke så holdt man seg til det.
Like heldige er vi ikke i dag, i dag bombarderes vi med reklame for alt, og det fokuseres mere og mere på utseende og hva man skal ha på seg eller bruke, det kan nesten virke som om det blir bare mere og mere viktig og se bra ut enn og føle seg bra.
Og reklame den blir bare mere og mere pågående i sin natur, den dukker opp over alt, på tv, i filmer, på internett over alt der vises sykelige tynne modeller, og kjøper du ikke dette så er du ikke kul nok, for og si det sånn, jeg liker og se bra ut, men så lenge klærne er reine og man lukter godt så burde det holde....
Jeg sier stakkars barnesinn/ungdomssinn som må utsettes for dette presset og jaget om å kjøpe blir du lykkelig av.
Alt er mere tilgjengelig nå enn det var før og mere enklere, det er blitt mere akseptert, og da tenker jeg på alle former for nytelse, jeg tenker på gruppepress denne guttungen må igjennom, som på lik linje jeg selv var igjennom, husker første gangen jeg stjal brennevin hos faren min, for jeg fikk beskjed at skulle jeg være med i den gjengen så måtte man ha børst, og når man begynte og røyke så var det fordi at man følte en samfølelse med sine venner som også røyka, det er vel ikke det mest graverende den fremtidige generasjonen skal utsettes for, i dagens samfunn er det hasj, legemidler, ghb, gbl osv, osv og innen den tid er det vel kommet et dussin nye rusmidler, og det er da jeg tenker med skrekk, hva vist han går den veien?
Jeg må ærlig innrømme at jeg har gjort mitt, jeg har testet litt av hvert, og det har ikke skadet meg så mye.....tror jeg i alle fall.
Men jeg mener at i dagens samfunn er det større kollektivt gruppepress blant unger/ungdom enn før.
Og jeg vet i mitt stille men dog smertefulle sinn akkurat nå at man kan ikke skjerme han mot alt, for klarer han og se farene da med overhysterisk far og mor?
Når jeg var ung og vi snakka om rusmisbrukere så var det noe fjernt, det var bare noe vi hadde sett på film.
Men det er ikke bare farene jeg tenker på, tenker på det gode og, når de3t første ordet kommer,når han kommer krypende inn i armkroken fordi at han har fått au au på albuen, når han kommer hjem med den første kjerligheten hans, når han sier at jeg er glad i deg pappa.........
Da får jeg en tåre i øyekroken når jeg ser det lille nurket som ligger oppe på pappas brystkasse og sover søtt mens han smiler litt, og tenker jeg gla i deg Loke Tobias, og denne tida skal jeg ta vare på for alt her i værden.
Som sagt er dette mine meninger og det er det ingen som kan ta i fra meg.


R

Tannhelse og andre småting

Sitter her foran pc en igjen og tenker, har hatt en dag jeg helst skulle vært foruten, dvs visse elementer med den.
Akkurat nå er det idyll, Loke ligger og koser seg med kveldsmaten mens far sitter og skriver litt.
Det elementet som jeg skulle vært forruten er TANNPINE, det begynte forsiktig i går, men jøssenavn det har økt, trudde på et tidspunkt at kjeften min skulle eksplodere....
Jeg har ganske dårlige tenner, dvs det siste overslaget jeg fikk hos en tannlege var såpass mye at jeg nesten ikke tør og nevene det her, men akkurat nå så er jeg blottet for frykt for og ytre meg, overslaget var på ca 100.000 kr!!!!
Det skal sies at den dårlige tannhygiene er det jeg sjøl som har stått for, det har vært mye tannlegeskrekk, dårlig økonomi og rett og slett gi faen holdning tidligere, og det får jeg svi for nå.
Men nå er det sånn at jeg har store problemer og gå inn på et tannlegekontor uten og få et angstanfall, jeg kan ikke sette noe årsak, bortsett fra dårlige minner om smerte og man fikk vite at dette gjorde ikke vondt....Hvorfor kan de ikke bare si som det er til unga, at dette gjør litt vondt, men det blir så mye bedre etterpå, og for ikke og snakke om langtidsfordelene med det.
Det er da jeg tenker på den offentlige tannhelsetjenesten, de har blitt mye flinkere enn dem var, men jeg tror det er mang en skoletannlege som har gitt mye tannlegeskrekk og bunnløs angst til unger og ungdom, hvorfor er det ikke erstatnings ordninger på lik linje med mange andre ting????
Det er ikke at jeg skal ha noe for dårlige minner eller rettferdiggjøre den dårlige tannhygiene jeg hadde før.
Og så er det priser på tannhelsetjenester, hvorfor i all værden er det ikke egenandel på dette??
Hvorfor skal det ikke være egenandel på dette med lik linje som vanlige legetjenester??
Man har jo ansvar for sin egen allmen helse, så hvorfor ikke tenner? for og sette ting på spissen, vist jeg skulle være så dum og dette i fylla og brakk beinet pluss hofta, så skulle jeg ha betalt 450.000 for operasjon og recovery?
Derfor tenker jeg i mitt stille sinn akkurat det at hvorfor i velferdstaten Norge har vi ikke egenandel på tannhelsetjenester som jeg vet dem har i andre land? Hadde jeg hatt muligheten for og betale 300 kr i egenandel hver gang jeg var hos tannlegen hadde dette ikke vært et problem nå, for nå har jeg såpass tannpine at angst får være angst, og til helvete med tannpina!!!!
Hadde det ikke vært for reseptfrie smertestillende hadde jeg vel ligget i en liten krok en eller annen plass i leiligheten min og grini modige tårer mens jeg hadde funnet fram nebbtanga fra verktøyskrinet og gjort klar ei flaske Vodka som anestesi.....
Der er en annen ting jeg har fundert på, er vi blitt mere pysete når det gjelder smerte??? Før i tida, vist man hadde hodepine eller tannpine, så var det ikke bare og stikke på bensinstasjonen og kjøpe seg en pakke Ibux og Paracet!
Der jeg kommer opprinnelig i fra måtte man stole på at naboen kanskje hadde noe liggende eller bare ta det som en mann og bite det i seg.
Eller vente til mandagen når apoteket åpnet 3 mil unna, og da kjørte man ikke bare til apoteket for og kjøpe Paracet.
Jeg kjenner folk som bruker to esker Ibux i uka, for dem sliter med diverse muskelplager, da spør jeg meg selv, er det ikke på tide og kanskje ta seg et par sykedager, eller i alle fall roe tempoet ned ei stund istedet for og utsette kroppen for slike ting?
Nå er jeg ikke akkurat den mannen som tyr til det minst, sliter med både vond skulder og rygg, men jeg prøver i alle fall og begrense det til det minimumet.
Jeg ser ungdommer som blader Red Bull og Paracet for og klare dagen, da er ting gått for langt synes jeg!!!!
Da skal jeg ta tannpina mi og avslutte for i dag, og jeg gjentar at dette er mine meninger, og det er det ingen som kan ta i fra meg!!!!

R

Mennesker.......

Hmmmmmmmm.......jeg satt her foran datamaskinen og tenkte for meg selv hvor rare vi mennesker er, inkludert meg selvfølgelig, skal ikke sitte her og si at jeg er et dydsmenneske som følger alle regler og er en mønsterborger, har da mine svin på skauen som det heter.
Men jeg ser at vi har lett for og dømme mennesker, om det er meningene demmes, religionen, utseende eller bare for at vi ikke liker den eller dem.
Man blir mobba, man er mobber....... vi tenker lite over handlinger, som vi vet så har en handling som regel en reaksjon, kjenner man mennesket godt så kan vi si noe, så har man ødelagt dagen for dette mennesket, hva er vitsen?
For man vet jo det at vi hater når vi blir utsatt for dette selv, så gjør man dette mot andre.
Vi mennesker vi elsker og liker og er umettelige på katastrofer.
Jeg tenker blant annet på bilulykken i Nord-Norge der 5 mennesker omkom, første gang jeg hørte om den så tenkte jeg i mitt stille sinn da jeg leste om dette på nettet der det var lagt ut metervis med spalteplass og om oppfordringer vist du hadde mobilvideo fra ulykkestedet så ble du oppfordra til og sende inn, da tenkte jeg meg så, hadde de pårørende fått vite noe, eller måtte de lese det på nettet????
Her blir man oppfordra til og tenke på facebook og ikke legge ut ting om ulykker og tragedier før det er gått minimum 24 timer, men vi mennesker er blitt så nyhetshungrig at det er helt greit og lese det på nettet 2 minutter etterpå, for det er jo nyheter og ikke en statusoppdatering......
Men ikke for og ta lett på det så er dette en katastrofe, har fått vite det jeg trenger der og at mine tanker går til de etterlatte
Husker i gamledager da vi mennesker måtte lese dette dagen etterpå i ei papiravis, fysj a meg så bedre værden har blitt.
Jeg må innrømme at jeg liker og lese aviser, jeg syns det er spennende og lese og drømme seg bort, men da er da jeg får tankene mine, på hvordan vi klarte oss før.
Leste her om dagen i Sandefjords blad at folk ringer nødtelefonen for de ikke kommer seg ut av avkjøringen si med bilen sin for at hovedveien er blitt brøyta og det er kommet snø i demmes oppkjørsel........Jøsses tenkte jeg, er det ikke bare og komme seg ut og måke da, eller er vi blitt for late til og bruke musklene våre, eller skitne til det fine tøyet vårt som vi har tatt på oss?
Lurte på hva dem gjorde i gamle dager? Nesten som jeg lurer på om værden eksisterte for 30 år siden, det må sies at dette er sagt i en ganske så sarkastisk tone for dem som leser dette feil!!!
Er yrkessjåfør av yrke, og jeg må ærlig innrømme at vi får mye ufortjent pepper, mye er fortjent også, men som jeg sa tidligere i innlegget her for en hver enkelt handling så er det en reaksjon.
Det er da jeg tenker på hva pokker tenker de andre på?
Eksempel, jeg kommer rullende med mellom 16 og 50 tonn, plutselig så går to felt på veien og over til et felt og her kommer det en bil i full fart bak meg og SKAL forbi, det siste jeg ser før jeg låser bremsene mine er de redde barneøynene fra baksetet for mor og far skal komme seg foran det trege vogntoget, men det det ender med er som regel er at personbilen senker farta enda mere......Da lurer jeg virkelig hva dem tenker med disse menneskene som har så dårlig tid at dem setter sine egne liv på spill og sine barns.....
Hva lærer dem ungene sine med sånne beslutninger?
Tror nok ikke værden blir bedre med meningene mine, men det er i alle fall mine meninger og det er det ingen som kan ta i fra meg!!!

R

Ny begynnelse......

Den 30.11.2010, kl 01.11 forandra verden min seg, jeg fikk muligheten og følge med på kansje noe av det mest fantastiske i verden, det var en begynnelse for et nytt liv og en ny begynnelse for meg.......
Jeg hadde vært med på fødselen av min sønn Loke Tobias.
Nå skjønte jeg hva alle fedre hadde fortalt meg, når det gjaldt følelser,lykkerus og redsel.
Jeg rekapitulerer litt lengere bak i tid, for det var en hendelse forrut denne fødselen som fikk meg og tenke på hvor glad man kan bli i mennesker, og hvor redde man kan bli for og miste dem, dere skjønner så hadde min samboer termin 28 Desember. Men allerede den 22 Desember fikk jeg en telefon som fikk hele min lille verden på skakke, min høygravide samboer ringte meg for og si at hun hadde vært og vraka den nyinnkjøpte stasjonsvogna vår, eller rettere sagt, hun hadde blitt påkjørt bakrfra, jeg kjente både angst og redsel komme over meg.
Heldigvis så er ikke jobben min langt unna hjemme, for og si det sånn så ble ikke fartgrensen holdt på hjemmoverveien, sammtidig så gikk det en strøm av følelser gjennom meg, alt fra bunnløs angst til rein skrekk redsel, jeg tenkte alt fra det værste til det beste, for og si det slik, jeg har vel alldri hatt mere vondt i magen, tanken på den skjønne samboeren min skadet, til det ufødte inni mors mage skadet.........DEN følelsen slipper ikke enda!
Men enden på visa var at alt gikk bra, det var et døgn på sykehus, men alt vel.
Den natta fikk jeg reflektert mye, det ble ikke mye søvn, men tanken på og miste noen på den måten er forferdelig, men det er en tanke man vet kommer en eller annen gang til og bli virkelig, men det er noe vi mennesker glemmer ofte, så er det at slike ting skjer, og man blir ofte rammet, men man blir like forbauset hver gang.
Onsdag 29 Desember, kl 18.00, jeg er akkurat kommet hjem fra jobb, jobber litt snodig, jobber fra 12.00 til 20.00 hver dag, og det blir kalt for skift.....
Vel samboern min hadde hatt vondt fra dagen før, men etter utallige samtaler fra venner og bekjente og samtale med jormødre på fødeavd så fikk vi fortalt at det var normalt, vi måtte vente til vannet hadde gått.
Men jeg hadde mine mistanker denne kvelden, og skrev opp hver gang hun hadde det vondt, jo seinere på kvelden det ble, jo mere regelmessig ble det, jeg dre og styrte med middag og sprang att og fram for og notere tider, og varigheter.
Vi hadde i denna tida besøk av hennes søster, som nå begynte og bli merkelig stille og bekymra.
Rundt kl 22.00 var det bare 5 til 6 minutter mellom hver gang, og jeg hørte at stemmen hennes forandra seg, vi begynte og nærme oss urkvinnen i røst, da ringte jeg fødeavdelinga, vi fikk beskjed om og komme inn.
Jeg og søstra hennes fikk stablet hun i bile, som var liten og trang, men den fungerte i alle fall, for den nyinnkjøpte familiebilen stod hos den lokale bil opphuggern, og arbeidsbilen min er bare en toseter som knapt er kjørbar, så det ble søster bilen.
Når vi endelig var stabla alle mann i bilen fikk jeg beskjed om og ta det med ro i humper i veien, for det gjorde vondt, vel ironien er jo den at vi bor i Norge, litt utenfor allfarvei, og da er det ikke annet en humper, men det skal jeg blogge om en annen gang.
Jeg følte at det gikk tregt, selv om vi kjørte i fartsgrense og litt til, ble bedre når vi endelig kom ut på E-18, men på grunn av enkelte som tar seg søndagsturer på en onsdagskveld, så gikk det atter tregt.
Vi kom oss endelig på sykehuset, fikk lempa hun inn i rullestol og trilla avgårde mot fødeavdelinga, de3 første tankene som slo meg var at vi kom opp, de kontollerte henne og vi ble sendt hjem. Vi var førstegangsfødene, så tanken var jo ikke helt bak mål.
Vi kom opp og ble geleidet inn på noe dem kalte ventestue, hun vrengte av seg klærne for hun holdt på og koke vekk.
Inn kom en jordmor som skulle ta og sjekke litt, for vi fikk forklart at så lenge vannet ikke var gått og siden hun var førstegangsfødene så var det normalt og ha en åpning på 1 til 2 cm.
Mens hun holdt på og undersøke henne fikk jordmora et rart annsiktsutrykk, og snudde seg mot samboeren min og sier : Nå blir du vel glad, du har 8 cm åpning vennen min. klokka var da 23.05
Da begynte ting og gå fort, vi ble flyttet over til ei fødestue, en del elektronikk ble festet på henne, og ting ble gjort klart, mellom riene hennes ble hun gjort oppmerksom på at hun kunne få både epidural og lystgass, men det ble kontant avist.
I denne perioden kjente jeg urkvinna i henne kom bare mere og mere fram, stemmen ble grovere og gikk dypere og dypere og fikk mere mening, og nå viste hun krefter, for hver gang riene kom så ble handa mi mere og mere skvisa, jeg hjalp til med og holde ryggen hennes oppe mens hun pressa, og for og si det sånn, jeg er en ganske røslig kar, men detta va ikke no macth akkurat i det øyeblikket.
Plutselig så forandra mitt liv seg,vårt liv seg, klokka var 11 minutter etter 01, og der lå sønnen min rett foran meg og kikka på meg, jeg brast i gråt av glede,jeg skjønte at fra det nanosekundet til han kom ut så var livet mitt forandret og tatt en ny retning.
Jeg husker at jeg måtte ut og ta meg en røyk men dem gjorde litt sy arbeide på samboeren min, jeg møtte et par andre nybakte fedre, for du så lykken, du så det enorme gliset dems.
Det var i dette øyeblikket jeg bestemte meg for og blogge, ikke bare om det nydelige barnet vi skapte, men også om politikk, sysnpukter, fjas og morro, sorger, og mine ytringer, skråbikk, mine meninger.
Og apropos Guttungen min, så er det foringstid så til neste gang, adjø........


R